Mens vi var på fisketur i går, var Brage hjemme og organiserte et par kjøkkenskap. Det er gutten min, det!!
Han var ganske stolt da han viste det fram.
Jeg ble spesielt stolt, da bollene du ser aller nederst til høyre, er stablet i annenhver farge.
Snakk om å smelte et mammahjerte!
Her er matbokser og drikkeflasker og andre bokser, sirlig stablet.
Joda, gullungen kan klappe seg selv på skulderen.
Fra Brage var mini-Brage, har jeg hatt en stødig plan om å sende han fra meg som en attraktiv ung mann.
Han skal være ferdig trent innen husarbeid. Jeg smører fremdeles matpakker til alle, men de skal vite hvordan de gjør det selv.
Jeg vasker klærne, men han kan gjøre det. Skifte på senga, legge bort klær, betale regninger, og andre personlige ting, har han overtatt for evigheter siden.
Den dagen han evt flytter sammen en kjæreste, skal han være ferdig trent i å klare seg selv. Ingen stakkars kjæreste skal trenge å oppdra han.
Jeg skjemmer dem bort hver eneste dag, men de er de mest takknemlige ungene som finnes. (helt objektivt, selvsagt).
Fra tid til annen, så har det jo vist seg at jeg ikke har tettet alle hull i oppdragelsen.
Når det skjer, gjelder det å handle raskt.
En morgen, for to-tre år siden, hørte jeg at David og Brage diskuterte.
Selve diskusjonen var igrunn helt uskyldig, men den fikk meg til å tenke.
Brage hadde ikke tatt ned toalettsetet etter seg, og var i et morsomt "jeg-gjør-som-jeg-vil"-hjørne.
Dette var rett før alle skulle gå hjemmefra på morgenen, så det var strengt tatt ikke noe tid til å diskutere ferdig. Brage gikk ihvertfall hjemmefra uten å ha tatt ned dosetet.
Stakkars unge, han følte seg sikkert ganske kul den morgenen.
Så kom tankene mine.
Jeg kjente litt på trasset selv, og lurte på hvordan jeg kunne få "made my point" angående dette dosetet.
Så slo det meg at det strengt tatt var på tide å ta en "baderomsprat".
Lille, eplekjekke Brage på 14 år kom hjem fra skolen.
Jeg møtte han i gangen og la armene rundt han og sa "unnskyld Brage".
- Eh, ok.. Det går bra mamma. Du har ikke gjort noe galt.
"Unnskyld, gutten min. Jeg er så lei meg. Alt er min skyld"
Stakkars ungen min så helt forvirra ut. Mildt sagt!
Jeg så at han begynte å se litt redd ut. Han var langt utenfor alle komfortsoner.
Men jeg var skikkelig i siget, og fortsatte å beklage og unnskylde.
"Jeg skal prøve å gjøre det godt igjen, gutten min. Alt kommer til å bli bra, mamma lover"
Så tok jeg han under armen, og tok han med på badet.
Der stod bøtte, gummihansker og vaskemiddel klart.
" Det er min skyld at jeg aldri har lært deg å vaske badet, og å ta ned dosetet . Nå skal mamma lære deg alt sammen."
Så forklarte jeg, og gikk ut av badet.
Brage vasket hele badet for første gang.
Dette husker selvfølgelig Brage veldig godt. Hvis han mener jeg viser litt i overkant mye muskler i oppdragelsen, sier han noen ganger "hva skal du gjøre nå da, mamma?? Skal du lære meg å vaske badet, eller??"
Hi hi, jeg føler det ble 1-0 til meg, i den saken. *fniser og klapper meg selv på skulderen*.
Jeg føler at det er lov å bruke litt humor når man skal hjelpe ungene sine på veien til å bli fine voksne.
Det hender jeg vifter med armene, og har unødvendig høy stemme, men det er på "småsakene".
Hvis det har skjedd noe, som krever en handling som huskes, så venter jeg så lenge jeg trenger. Tenker og fordøyer og planlegger.
Krangling i affekt har sjeldent ført noe godt med seg.
Takk for perfekt organisering i skapene, beibi!!
Mamma liker veldig godt!!
Lest og approved av master Brage, baderumsvaskaren.