Vi fikk fiskedilla i sommer.
Da vi kom til Tyrkia så vi muligheten til en fisketur i Middelhavet.
Det er jo passelig eksotisk for oss nordboere.
Fant en mann som solgte fisketurer i en liten gate, og avtalte at han skulle ta oss med i den lille fiskebåten sin.
Alt virket trygt og greit og fint.
Han lovet meg til å med at det skulle være redningsvester ombord, siden jeg så gjerne ville det.
Fru Engstelig synes nemlig det er greit å ha litt sikkerhetsutstyr.
Vi ble hentet en tidlig morgen på hotellet, og kjørt ned til havna.
Mannen som presenterte seg som skipper (bildet over) fikk oss ombord på båten, og gjett hva?? Da hoppet han i land...
Litt spesielt?
Tilbake på båten var det en mann, som ikke snakket noe engelsk. Absolutt ingenting! Han var ikke spesielt ivrig på tegnspråk heller.
"Skipperen" som hoppet i land, hadde snakket om en fetter, som hadde vært på sjøen i 30 år, og vi regner med at det var han som ble igjen på båten med oss.
Han så ut som om hadde vært i hardt vær før, og det er betryggende når du er på sjøen.
Vel ombord på båten, ganske spente.
Vi hadde virkelig null aning om hva som skulle skje.
På vei ut av havnen i Alanya.
Så fort vi sjøen litt inn i kroppen, var det så ubeskrivelig deilig.
Vi putret rolig utover, inntil fjellene som er under borgen.
Det var deilig å sitte så nære vannet, og bare vugge avgårde.
Skal hilse og si at vi var en ganske harmonisk gjeng.
Det er vanskelig å se, men i dette fjellet så er det fjellgeiter.
De er litt av noen akrobater, geitene.
Veldig fascinerende dyr!
Heftig å kjøre tett inntil grotter og fjellet.
Nære, men ikke for nære.
Sjøen ser fredelig ut på bildet, men du kjenner strømmene godt i båten.
Tror nok den tause skipperen vår visste hva han dreiv med.
Endelig!!
Skipperen parkerte båten, og vi kunne endelig fiske.
Ganske luksus å ha noen som ordnet i stand stenger, og festet agn.
Vi fisket med lodd og fiskeagn, og slapp det rett ned i havet.
Tada!!!
Møt lille Frida!
Den første fisken, Brages fangst.
Hun var 7-8 cm stor, og veide like mye som noen ruter med Melkesjokolade.
Fiskene ble sluppet opp i bøtta etterhvert som vi dem opp.
Vet ikke helt hvorfor Frida måtte opp i bøtta, men vi blandet oss ikke opp i skipperens 'way'.
Oj oj, nå skjer det noe!
Vesla har napp, og fisken virker tung.
Skipperen kommer, og er klar til å hjelpe til.
Sjekk!
Det var ingen liten firre.
Den var stor, sølvfarget og prikkete.
Har aldri sett noe lignende. Da den kom på land, skrek den. Snåle greier.
Møt Herkules!!
Han får Frida til å se ut som en liten småfisk.
Det var epic vakkert å være på sjøen.
Utrolig fredelig og deilig.
Etter denne perfekte dagen bestemte jeg meg for at jeg skal gi havet en ny sjanse, og driste meg til mindre båter en danskebåten.
Er litt nyforelsket kjenner jeg. I rolig hav, vel og merke. Egner meg ikke til stormer.
He he, møt Randi.
Brage fikk enda en bitteliten miniatyrfisk.
De kjemper hardt, de små. Bare så dere vet det. Ikke bare-bare å dra inn.
Napp, igjen!
Enda en av disse rare fiskene.
De kjemper utrolig hardt, og er tunge.
Se på fronten på fisken... Er den ikke litt rar?
Hmm, rare greier.
Den blåser seg uten tvil opp.
'Pufferfish', roper guttene.
Men, det kan det jo ikke være.
Når den landet på madrassen der den ligger, skvatt skipperen unna. Litt merkelig oppførsel, kanskje.
Men, hva vet vi?
Den skreik den her også, når den kom opp.
Da vi leide båten, fikk vi vite at det var med lunsjservering. Og, evt tilberedning av egenfanget fisk.
Vi er over middels skeptiske, og rører hverken salat eller andre ting som kan være potensielle smittekilder.
Selvfanget fisk, derimot. Tryggere blir det ikke.
Skipperen står og tilbereder fisk, Gabrielsen gransker det som er i bøtta.
Brage sitter harmonisk og vugger med fiskestanga.
Spennende...
Den første fisken vi fikk ble stekt og servert som lunsj.
Sammen kylling, salat og brød.
Kylling og salat er fy fy, jeg rører det ikke. Guttene har blitt litt tøffere med kylling, men salat blir liggende.
Vi var egentlig litt usikre på denna fisken, men den virket godt stekt, og smakte bra.
David likte den ikke, så jeg byttet hans fisk mot min kylling.
Emilie spiser ikke fisk, så da tok jeg hennes fisk også.
Så er vi så veldig høflige, at vi ikke vil gi inntrykk av at det var noe galt med maten.
Ikke turde vi å kaste det på sjøen, da kunne vi bli avslørt. Ikke kunne vi legge igjen for mye.
Da var det bare å spise, da.
Tre porsjoner fisk, spiste jeg.
Gabriel spiste sin porsjon, og Brage spiste litt av sin.
David og Emilie spiste ikke denne fisken.
Det var ihvertfall utrolig idyllisk.
Man skulle jo dessuten tro, at når man kjøper en organsiert fisketur, så er man i gode hender.
En skulle tro, at en taus skipper, som har vært 30 på havet - ikke ville servert noe potensielt farlig mat.
Derfor følte vi oss trygge, selv om saker og ting var litt snålt.
David og jeg fniste mer enn en gang den dagen. Og vi koste oss!
Perfect harmony
Et par av disse bildene, har jeg tenkt å sende inn til bladet Villmarksliv.
Synes mannen min kvalifiserer til det nå.
Kanskje melde han på til en morsom villmarks-konkurranse, også.
Denne fisketuren var så vellykket, at jeg anbefaler alle å gjøre det samme.
Mamma ble igjen på land for å sjekke ut noen garnbutikker. Neste år må du være med, mamma!
Da vi kom tilbake på hotellet, prøvde vi å finne ut hvordan fisker vi hadde fått. Spesielle var dem, men hva vet vel vi om fiskene i Middelhavet?
Det var så dårlig nett på hotellet, at vi ikke fant ut noe, og slo oss til ro med det.
Dagen etter, var vi ved bassenget. Jeg satt på kanten i solsteika, og følte meg litt rar. Så begynte jeg å fryse.
Jeg ble ikke kjempedårlig, og hvis jeg var helt rolig gikk det ganske bra.
Klart jeg tenkte på om den rare fisken hadde noe med det å gjøre.
Neste dag og dagen etter lå jeg på solsenga og 'holdt meg fast'.
Dagene gikk, og jeg fortsatte å føle meg ganske rar.
Dagen vi kom hjem, klarte Gabriel å finne ut hvilken fisk det var.
Et bilde på en norsk blogg, tatt ved ca samme sted vi var. Han fortalte også om en rar fisk hadde fått, spist, og han hadde blitt dårlig.
Det var en pufferfish, med navn
Lagocephalus sceleratus (link).
Puffer-lagocephalus'en er giftig.
Den må ikke tas på og ikke spises.I følge Wikipedia så er den ekstremt giftig. Den har noe så usjarmerende som en nervegift i seg.
Jeg spiste alt for mye, og det er skikkelig ekkelt.
Jeg er veldig sint. På han som solgte turen og hoppet i land, så vi var alene med en vi ikke kunne kommunisere med. Og sint, på skipperen som serverte oss giftig fisk.
Måten han reagerte på da fisken datt ned ved føttene hans (og Davids og Emilies), sier meg at han visste godt hva det var for fisk. Fisken har ekstremt skarpe tenner, og på you tube ligger det en del videoer hvor folk morer seg med å la fisken bite biter av brusbokser.
Jeg er ikke bra i magen enda, og jeg er sur for det også. Liker ikke å tenke på at det kanskje kommer fra en giftig fisk.
Jeg er fru Overforsiktig med mat i utlandet. Alltid antibac i veska.
Det var virkelig en vidunderlig dag!
Med skyene som har kommet på fiskelykke-himmelen i ettertid, så kommer vi til å være overforsiktige neste gang. Ikke noe mer spising av fisk til sjøs.
Jeg skuler på boksene med makrell i tomat på butikken, og har ingen planer om å spise fisk på veldig lang tid.
Pufferfisk, liksom.
Uansett, takk for fineste dagen!
Stille vann, sol, båt.. Veldig bra!
Gosh!
Blir sånn passe søvnig etter en dag på sjøen...
Jeg er ganske heldig som har en mann som vet å ta bilde når jeg er på mitt søteste..
