Sesongstart for U19

August 31, 2015, 11:37 am

≫ Next: Man blir aldri for gammel!

≪ Previous: God helg, og en mini veske-spesial til Gro. Og andre veske-glade, såklart.

$

0

0

Endelig sesongstart for U19.
Brage spilte med U 19 for første gang i fjor, og syntes det har vært knallbra!!

Perfekt sensommervær, det var deilig å være på plass på tribunene igjen.
Rett før kampen, når vi hører "kampklare lyder" fra garderobene under oss. da kommer man i sånn godt fotballhumør.

Brage er fremdeles nr 55, og her fikk jeg et lite blinkskudd av at han stabler to spillere fra Lura Bulls oppå hverandre.
Han var veldig fornøyd med denne, og enda mer fornøyd av at jeg klarte å knipse dette øyeblikket.

...jeg sitter med kamera i hånda gjennom hele kampen, så det er ikke så mange øyeblikk jeg går glipp av.
Når jeg fører over bilder på kvelden etter kamp, da koser vi oss.
Jeg er på evig jakt etter det perfekte sportsøyeblikket, og på veien dit blir det en del morsomme bilder.

Et av de morsomme bildene vi har humret godt av.
Andreas er på vei inn mot touchdown, og spilleren fra Lura kaster seg etter han..
Ha ha, han skal ha for innsats.

En Lura-spiller krasjet med en av sine egne, og ble liggende nede.
Synes det er veldig flott at alle går ned på kne til den skadde går av banen, eller blir båret av.
Så fort Trolls-spillerne merket at en er nede, er de veldig raskt ned på gresset.
Vi på tribunene ser godt at de vet hva som gjelder. De er godt disiplinerte, spillerne våre.

Han trengte litt ekstra hjelp, Lura-spilleren.
En smell i korsryggen gjorde at han mistet følelsen i bena.
Det er 'medic' på alle kamper som vurderer. Ambulansen kom, og kjørte avgårde med blålys.
...kampen ruller videre.
Risikosport, dette her.

Det gikk bra med spilleren, han fikk tilbake følelsen i bena, og ble igjen til kontroll.
Det er alltid fint å høre hvordan det går med de som blir kjørt avgårde. Tenker jo på dem.

Pause! 

Vi får litt tribune-rompe, så det er greit å få rørt litt på seg i pausen.
Gabrielsen synes football er noe av det treigeste i verden, så han får lov å spille på skjerm.
Vi får være litt greie...

Også har vi jo en kiosk vi må støtte.
Kaker og kaffe, går unna.

Veldig koselig dugnadskafe. Det er bare koselig å være med og jobbe der.
Bortsett fra på egne kamper, da må vi slite på tribunen.

One Team One Family! 

Det er utrolig staselig og flott å se på Trolls. Enten de løper på rad og rekke ut av garderobene og ut på banen, eller de varmer opp før omgangstart. Rad og rekke, pent og pyntelig. Fine spillerne.
Når vi er så godt vant med våre egne spillere så gjør så flotte entreer, så legger man jo merke til at andre lag ikke er like opptatt av det.
Jeg vet hva jeg liker!!
Det er ingen tvil om at spillerne og trenerne har et godt samarbeid.

Gratulerer Trolls - 56 - 0!!!! 
Hurra!!

Bra sesongåpning, og bra å sette standaren.
Takk for flott kamp!

Neste kamp er førstkommende søndag, på Frogner stadion.
Trolls møter erkerivalene Oslo Vikings.
Bli med da vel. Det er morsomt! Og spennende.

Etter kampene samles de sammen trenerne.
Hver og en trener snakker, går gjennom kampen.
Da er det bare for foreldre og andre å vente pent på tur. Trenerne først.

..nei, vent litt!
På denne kampen ville to personer fra Norsk Antidoping ha tak i noen av guttene først.
Fire stykker ble valgt ut til dopingtester. Da skjønner du at det ikke er snakk om barneidrett lenger.

Fire spillernummer ble lest opp.

Vel, det var en lattermild gjeng.
"Folk pleier ikke å være i så godt humør når de blir tatt ut til testing", sa den ene kontrolløren jeg stod ved siden av.

Som du ser, spiller nummer 55 ble også valgt ut.
Da blei morra hans stram i maska. Det er tross alt første gangen. Brage har ikke blitt dopingtesta før.
Dette er visst rutine, og alle var helt ubekymrede.

Fru Kontrollør informerte spillerne om hva som skulle skje.
Det var litt små-alvorlig. Vi tuller ikke med dopingkontrollører.
Guttene skulle få være med å ta bilder sammen laget, så var det rett på do.
"Vi har gratis brus hvis dere trenger", var nok til å få fram smilene igjen.

G r a t u l e r e r  T r o l l s !!!

Lillemor på banen. 

Jeg synes det er skikkelig rart å ha papirer med "dopingkontroll" liggende på kjøkkenbenken.
Enda et tegn på at eldsteungen begynner å bli veldig stor.
Vi som akkurat kjørte små tog på en togbane i tre på stuegulvet...

Brage hadde en kjempebra personlig innsats, og han var fornøyd selv.
Vi er fornøyde uansett! 

---

Man blir aldri for gammel!

September 2, 2015, 10:42 am

≫ Next: Forsinket God Helg

≪ Previous: Sesongstart for U19

$

0

0

Mormoren min har lyst til å komme seg på nett.
Hvor kult er ikke det?! 85 år, og ønsker seg nettbrett.

Mormor er lei av å se på tv2 nyhetene, som hele tiden sier "se mer på tv2.no".
Mormor vil lese nyheter på nettet, og kanskje følge med litt på facebook.

Jeg håper mormor hopper i det, og vi får henne på nett.
Jeg heier på deg mormor, dette klarer du!

Vi hadde med et lite utvalg av nettbrett og en liten datamaskin, så mormor kunne føle litt på hva hun tror kan bli bra.
Saker og ting må tenkes gjennom og synke inn.
Kanskje vi alle kan legge til mormor på facebook i løpet av høsten? Det hadde vært stas.

Ser du L'en?
Brage kjørte sin første øvelsestur i helga.
Det er morsomt.
Det er mange tegn på at eldsteungen begynner å bli stor, om dagen.

Mormors tomatplante.
Hun fikk den i bursdagsgave av tante Tove-familien i begynnelsen av juni, og den blir frodigere og frodigere.
Søte, deilige tomater.

Surrender!! 

Det er fremdeles varme, gode dager.
Trives veldig godt, jeg. Så lenge jeg først innser at det er årstidsendring på vei.

Bløtt, deilig gress..  

Forsinket God Helg

September 6, 2015, 1:32 am

≫ Next: "Kampen om Oslo"

≪ Previous: Man blir aldri for gammel!

$

0

0

Plutselig er vi ved helgs ende, og jeg har som vanlig vært bittelitt treg. Det går bra.
Jeg har ikke bare ligget på sofaen og klødd meg i navelen, altså.

Snakk om å våkne til perfekt football-vær i dag, da!!
Vi er nemlig straks på vei til amerikansk fotball-kamp.
I dag er det Trolls om Oslo Vikings som møtes.  Veldig spennende kamp.

Forrige ukes regnvær...
Vel, hva kan man si?
Det var vått.
Jeg fikk hjem både mann og barn som så ut som våte kattunger flere dager.

Gabrielsen og jeg var en tur bortom Kværnerbyen, for å se på hva vannet hadde stelt i stand der.
Naturkrefter er veldig fascinerende.

Haha, det er vel bare å gjøre det beste ut av det!
En ekstra dag med strandleker. Yay!

Det var veldig vått.
Føler med alle som fikk verdier ødelagt, og er glad det ikke var andre skader.
Det er en ting å se alle bildene som florerte på nettet fra dette, noe helt annet å se det selv.
Det var mye vann!

Dagen etter var vi på en liten inspeksjonsstur opp Alnaelva, som gjorde at det ble så mye vann i Kværnerbyen.
Den verste dagen var elva sperret fra nedersiden, for det var ikke mulig å komme seg fra.

Selv om det var fredelig og litt solgløtt dagen etter, så var det fremdeles mye vann.

Her der det egentlig en sti. 
Nå var det utvidet elv. 

Så mye vann i elva!
Det kan renne godt her til vanlig også, men dette var... mye!!

Nå er det bare å hive seg rundt, og komme seg ut døra og på football. kamp.

Go Trolls!!! 

"Kampen om Oslo"

September 8, 2015, 11:32 am

≫ Next: Bondegårdsjente

≪ Previous: Forsinket God Helg

$

0

0

Det høres like dramatisk ut som det er.
De to Oslo-lagene møtes, Trolls fra Jordal og Oslo Vikings fra Frogner.
Det skal man ikke kimse av.

Jeg er Kampen-jente fra barnsben, og tjente mine første kroner på å pante flasker som lå under tribunene på Jordal.
Da var det tribuner rundt hele banen, og mange steder å lete.
Var vi heldige å finne tjue flasker, kunne vi regne med at 18 av dem var spritflasker uten pant.
Det var da alle flasker var av glass, og det var ikke så lett for oss å se forskjell.. Evt så var vi redde for å la en krone gå tapt, og tok med skrimmel og skrammel for sikkerhets skyld.

Da jeg skulle begynne på videregående skole, måtte jeg ut av lille trygge Kampen.
Jeg ville på en skole med kreative fag, og den lå på Frogner.
Hartvig Nissens videregående skole.

Det ble også mitt første møte med det store klasseskille, øst og vest.
Nå er jeg velsignet med et ganske fordomsfritt sinn. Jeg er av den oppfatningen av at en drittsekk er en drittsekk. Være seg hvilken hudfarge, dialekt eller side av byen man kommer fra.

Men som fersk videregående elev, med lilla skjerf og runde Harry Potter- briller, møtte jeg både den ene og andre nesevise personen.
"Du har vel utedo, du", husker jeg en av de første kommentarene var.
Hææ? Vi hadde innedo, så jeg skjønte ikke hva hun mente.
Nå hadde jeg en bestevenninne, som hadde do på loftet og dusj i kjelleren. Men det var jo bare sånn det var.
Det hadde ikke streifet meg at det var rart. Ihvertfall ikke at det skulle gjøre noen til en dårlig person.
Tvert i mot! Har du gått på do på kvelden i bek mørket på et loft i en bygård? Da vet du at du blir både tøffere og kulere enn de med innlagt do. Evt veldig god til å holde deg. (det er jeg fremdeles).

Jeg var helt uforberedt på det som møtte meg på Frogner-skolen, og og husker at det var trist. Jeg følte meg dårlig, fattig, ikke bra nok.

Og tenk, jenta som var vokst opp med Ikea-kunst på veggene, fikk sekser i kunst-fag. Hah, det var vel knapt til å tro. Det var virkelig den store 'styggen' som det ble foraktelig snakket om; de som hadde Ikea-kunst på veggene.
Vel, det har jeg fremdeles, og nå er jeg ganske stolt av det!!

Etter tre år på denne skolen, valgte jeg å ta et år til - men med tegning, form og farge.
Da ble det samlet folk fra hele byen, og i alle aldre. Det var andre saker. Mye latter, mye rødvin. Har knapt tegnet siden. Men, det var gøy.

Innerst inne, no hard feelings Frogner.
Innerst inne, alltid gøy å slå Vikings!

"Kampen om Oslo"
Dramatisk og viktig. Vi spiller om stolthet og ære! For gutta på banen, og foreldre med elefant-hukommelse på tribunen :).
Haha, nå føler jeg at noen har putta på et ti'er, men det går bra.

Jeg blir uansett, spesielt glad når vi vinner over Oslo Vikings.
Og det gjør vi jo stadig vekk.

Takk Trolls, for denne seieren også!! 

Selveste dronning-mora! 

Karianne og David'en min

Det blir tid til å både flette håret og kjøpe vafler.
Fotballkampene kan bli litt lange for småsøsken.

Jeg er ganske heldige, som har de vakreste og godeste jeg vet om, samlet på samme stadion.
L o v e l y !!!

Fun facts about american football

-  It takes about 600 cows to make one full season’s worth of NFL footballs.

-  A cow has only a 1 in 17,420,000 chance of becoming an NFL football that is used in the Super Bowl.

-  Just two years after finishing their careers, approximately 78% of NFL players go bankrupt.

-  NFL cheerleaders typically make $50–$75 a game. However, by the time they spend money on makeup, hair accessories, dance classes, etc., they end up losing money.^q

-  Americans eat approximately 1.25 billion chicken wings on Super Bowl weekend

-  During broadcast NFL games, cheerleaders are on TV for only about 3 seconds. Coaches and referees receive around 7% of the face time in a game.

^{Klippet og limt fra fun fact-sider.} 

Mamma strikker seg gjennom kampene.
Vi krysser fingrene for at strikke-været holder seg ut sesongen.

Superheltene våre vant 26 - 20 over Vikings. 
Yay!!! 

De beste! 

Gullungen min, det!! 

Sliten og fornøyd! 

Vel hjemme og etter et dusj, ser vi på blåmerker som sakte viser seg, og kjenner på hovne punkter.
Det er nok litt stas, og se taklinger vises etter kampens slutt. Det knirkes og stønnes litt, men jeg tror gullungen har det ganske bra.

Fordelen ved at jeg ser mesteparten av kampen gjennom et godt zoom-objektiv, er at jeg får med meg litt flere detaljer.
På kvelden etter kampen får jeg stilt alle spørsmålene mine, vi ser gjennom bilder, ler av alle uheldige vinkler, og tøffe taklinger og touch down'er. Da koser jeg meg!

En av spillerne endte på Volvat, med brukket kravebein.
Gosh, jeg har så vondt av han. Ute for resten av sesongen, sikkert veldig vondt...
God bedring!

Mine skjønne! 

Trenings-nissene mine! 

Bondegårdsjente

September 13, 2015, 9:12 am

≫ Next: Fire fisker vi fikk!

≪ Previous: "Kampen om Oslo"

$

0

0

Emilie har begynt å jobbe på vår lille, fantastiske bondegård.
Ja, de jobber der, de som vil. Åpent tilbud for elever ved skolen vår, fra 4. klasse og oppover.

Lillemor er helt himmelfallen, hun elsker dyra!
Tre dager i uka rett etter skoletid, og to av dagene er det en kveldsøkt, også.

De får oppgaver som å lempe høy, møkke, koste, hente vann til drikkekar, og alt annet som er av bodegårdsoppgaver.
Foreløpig så er alt like morsomt.

Favorittdyret til Emilie er en langhåret kanin, som heter Pegasus.
Den er så søøøøt!!!
Helst vil Emilie ha på seg hvite blondeklær, så hun matcher Pegasus.
Jepp, det finnes bonegårdstupper i alle varianter. Vår pynter seg gjerne litt.

...inntil videre. Jeg vasker så mye at det ikke er klokt nå, og vurderer en kjeledress av et eller slag som hun kan ha på seg på gården. Vi skal nok få løst det problemet, tenker jeg.

Tre hester er det på gården. Viljar, Blakken og Svarten.
To esler, en som heter Tussi, og en til.
Og en liten søt alpakkalama som heter Anton.

Det er ender, gjess og kalkuner.
Endene er litt skumle, for de vil så gjerne nafse litt på føttene.

Det er en urtehage på gården, og en grønnsakshage.
Vi får lov til å ta med oss alt vi trenger.
Det er ganske kult, å kunne dra grønnsaker rett opp av jorda.
Ungene elsker det!

Gabriel og Halvor var med på gården for å titte litt, og de var ikke akkurat like entusiastiske som Emilie.
Tror de syntes det var helt ok å være der, altså. Men ikke noe særlig mer.

Grillhytta!

Gabriel Gråtass'er.

Det er traktoren sin, det.
Gabriel ble super-fascinert.

Her kunne vi blitt.
Plutselig så var bondegården litt interessant, likevel.

Det er utrolig pent der.
Vi var der en del da ungene var mindre, men det er nok noen år siden jeg var der inne sist.
Det er oppgradert ganske så bra, og det er veldig trivelig der.

Gabrielsen plukket rabarbra til oss.
Ikke nok til å lage pai, så vi tok dem naturell. Og det er jo ganske surt.

Vi møtte noen venner av Gabrielsen på vei hjem, og delte ut smaksprøver. Rabarbra er ikke noe unger flest vet hva smaker, tror jeg.
Men, de smaker gjerne, og ble veldig begeistret.

Fire fisker vi fikk!

September 16, 2015, 11:47 am

≫ Next: En helg nesten uten planer

≪ Previous: Bondegårdsjente

$

0

0

Hellu!
Vi er på vei til fisketur.
Ungene ville ut og fiske, og jeg lot meg overtale. Hadde egentlig ikke tenkt det, men sånn ble det.
Og det er jeg glad for! 

Har ikke hatt en så rolig og deilig dag på lenge.
Ingen tvil, stranda er rådeilig utenfor sesongen.

Det er så vakkert på Bygdøy!
Uansett årstid.

Første fangsten - en hatt!
..da skulle vi vel tro at det neste blir en sko...

Gabriel vet hva han skal gjøre, og ordner seg selv.
Det eneste han gjerne tar i mot litt hjelp til, er å knyte fast snap-saken så han kan feste på sluk.

Han hører aldri på meg!
Da jeg sa "ja" til fisketur, var det på en betingelse - og det var at han ikke fikk fisk. Jeg har fremdeles problemer etter puffer-fish'en fra ferien, og vil ikke ha noen fisk i hus.
Men, vi liker jo å fiske. Det må vel kunne gå an å fiske utenå få fisk...

På andre kastet, satt den. Makrellen. Gabrielsen fniste og var veldig fornøyd. Han synes ikke det gjør noen at han aldri hører på meg.

Veldig søt! 
Jeg fant ingen egen fiskeplass til mor & barn, men det går bra. Vi fikk jo fisk likevel.

Det er moro å fiske! 

Emilie er krabbe-dronningen.
Det beste er å vasse rolig, og fange de med hendene.
Jeg sto og tittet, mens hun snek seg lenger og lenger ut. Med skoene på. Plutselig spratt hun tilbake. Da hadde hun nok gått litt for langt ut...

Jeg har ikke tall på hvor mange isbokser hun har innredet som må krabbe-palasser.
De får godt stell, de krabbende små.

Det er jo ikke best å sitte på land når man skal finne blåskjell. Det vet alle erfarne blåskjell-finnere.
Veldig fristende å bade. Helt klart, vakkert, rolig vann. Ikke var temperaturen verst, heller.
Også så stille... Det var omtrent bare oss på i hele strandsonen.

Noen koser seg og er veldig lykkelig, for å kunne tusle rundt i vannkanten.
Når man har fått så store unger som jeg har, så kan man kose seg sammen på en måte. Jeg må jo innrømme at dette 'neste steget' vi har tatt, smaker veldig bra.

Det er fremdeles uvanlig og rart at jeg kan sette meg ned når vi er ute. Har bokstavlig talt løpt fra den ene til den andre, med øyne i nakken,  i mange år, og det sitter godt i kroppen. Jeg gjør det meste ute stående, klar til å fikse og ordne.
Skal jammen øve meg på å senke skulderne enda litt til.
Uansett, så liker jeg jo å være med på det kidsa gjør. Ser ikke for meg at jeg noengang vil sitte på avstand og betrakte. Tror jeg er veldig heldig, som liker å være sammen ungene mine. Hører en del som klager over hvor slitsomt alt er. Det høres veldig trist ut. Jeg er veldig glad for at jeg ikke føler det sånn.

Vel, når man har laget unger som er så fabelaktive som det jeg har gjort, så er det ikke rart jeg liker å 'henge' med dem.. *klapper meg skikkelig godt på skulderen* blonkefjes og blafre-øyne.

Good hairday!! 

Gullungen min, det!! 

Shoot! Gabrielsen er litt plaget av fiskeskjell, stakkars...
Han elsker å få disse fiskene, og han avliver og sløyer og fisker og ordner. Det er bare disse skjellene som sitter igjen... De liker han ikke!
Han er like ivrig for hver fisk, og blir like 'åhhh' hver gang har ser skjellene på hånda etterpå.
Jeg flirer.
Hver gang. Også prøver vi å få de bort.

Vi har det så godt, at det knapt er til å tro.
Jeg elsker å være ved havet når det er så rolig. Blikk stille, perfekt temperatur. Om jeg skulle sette fingeren på noe, så må det være at jeg kunne tatt med meg en kopp kaffe til hjemmefra.

Neste gang skal vi ta med oss grill. Det har vi nemlig sett noen fiske-proffer gjøre.
Det er svært perfekt for meg, så slipper jeg å ta med fiskene hjem. Da kan de sløyes og fileteres og grilles utendørs. Måkene blir happy for innmaten, også.
Det skal bli stas.

Jeg har lært at det er viktig å kunne klare seg selv.

Det har jeg hatt så stor nytte av, og jeg har stor tro på det.
Derfor har vi alltid forsøkt å lære det til kidsa.
Ut på fisketur, og lære seg å ordne i stand stenger og sluker selv.
Pluss all jobben med å avlive, sløye og steke den.

Også blir man så stolt når man får det til!!
Den aller beste følelsen!

He he, Gabrielsen er ute og lufter fisken sin. 

Til og med jeg fikk fisk!
Den lille søte fisken, nappet på kroken min.
Da jeg sa til Gabrielsen at jeg hadde napp, reagerte han raskere enn en panter.
"Vent, mamma! Jeg kommeeeeer!!! "
Er ikke jeg heldig som har så hjelpsomme barn!?

Han bestemte at fisken var så liten og søt at den fikk lov til å svømme videre.
Senere har han ertet med masse, over at fisken min var så liten. Jada, jada. Det går bra!

Skjellene, altså... Sitter så godt.
Godt vi har havet å vaske oss i.

Gabriel fikk tre fisker pluss min lille. Han var så glad!!
Her opptrer han med "fiskedansen". Eller "happydansen".

De to som fikk ble hjem, sløyet han selv. Så stekte han det, og vi fikk smake alle sammen.
Jeg smakte en bit på str med en halv tiøring, og syntes det var innafor.

Man skal ikke kimse av høsten. 
Rolig, vakkert, fint. 

God kveld! 

En helg nesten uten planer

September 19, 2015, 12:28 pm

≫ Next: Søndagstur

≪ Previous: Fire fisker vi fikk!

$

0

0

Det er veldig deilig, å gå inn i en helg uten planer.
To dager, uten vekkerklokke!
Ha ha, det hadde det ihvertfall blitt, om jeg hadde husket å skru av vekkerklokka.
Men det hadde jeg ikke.
Jeg tror jeg har gått over i alderen hvor 'en gang våken - våken' gjelder.
Men, det er stor luksus å kunne bli liggende i senga, og høre at det er helt stille, og ikke å behøve å stå opp.
Veldig deilig!

Hverken Gabriel eller Brage var hjemme i går, og Emilie var enebarn for en ørliten stund.
Hun ville bake helt selv, og det fikk hun jo lov til. Det er jo moro å bake.

Når vi er helt ærlige, så er det bakebollen hun egentlig vil ha.
Med litt ekstra røre i.
Hun bryr seg ikke noe om ferdig bakst.

Brettet er klart til å settes inn, og det skal bli noe så nedpåjorda som kladdemuffins (link).
De ble legendarisk gode, og smaker som deilige biter brownie.
Jeg spiste to en halv til frokost i dag, og Vesla var sjokkert! Og veldig stolt av at vi likte baksten hennes.

Nyklippet Brage tester blåbærpaien.
Siden guttungen bor under capsene sine, får du vente tålmodig på å se den nye sveisen.
Han ble veldig fin!

David har blitt mer norsk enn svensk med årene, men noen ting sitter hardt.
Som for eksempel smuldegspajer, selvsagt med blåbær.
Jeg synes det er snåle saker, men hva gjør man ikke for guttene i huset som elsker pai'er.
Enkelt å lage er det, også.

Brages skolebilder!
Han ble ikke fornøyd selv, men jeg synes de er ganske fine.
Ser jo Bragen min der, selv om han ikke ser veldig komfortabel ut.
Fine, store gutten vår!  

I dag har vi stått i kiosken på Jordal og solgt vafler og andre gode saker.
Ganske lite å gjøre, men det er alltid hyggelig å stå der.

Og fint å kunne hjelpe til når ikke Brage spiller kamp.
Når han spiller vil jeg nemlig sitte på tribunen.
..to uker til neste kamp, det blir bra.

Emilie fikk endelig stå  ved kassa.
Det har hun hatt lyst til veldig lenge.
Da er det greit med de dagene det er lite å gjøre.

Utsikten fra vaffeljernet og kaffetrakterne.  

 Nå er det straks kvelden her i huset, og ungene skal gjetes i seng om litt.

I morgen har jeg bestilt perfekt turvær, og gleder meg til å røre litt mer på meg.
Det skal bli fint.

God kveld! 

Søndagstur

September 20, 2015, 9:54 am

≫ Next: Noen dager er bare så veldig triste og leie

≪ Previous: En helg nesten uten planer

$

0

0

Enda en deilig dag ut. Det gjør faktisk veldig godt!
Har et par dager bak meg uten for mye bevegelse, og da kjenner jeg meg litt muggen i kroppen.
Jeg verken løper eller løfter eller gjør andre eksplosive ting, men jeg liker å gå.
Langt.

Vi gikk ned til Vippetangen og titta litt på fiskerne.
Det var nok godt fiskevær, for det mange som hadde fått fisk.
Klødde en del  i fiskefingrene til Gabrielsen, samtidig så var han glad vi ikke fisket. Det var så innmari mye folk der.
Vi håper på opphold til neste helg, så drar vi på fisketur, igjen.

Bryggene på Tjuvholmen. 
...bare kjenne litt på vannet...

Fineste strikke-mammaen min! 
Det er litt synd jeg ikke tok et nærmere bilde av sjalet, for det er spesielt vakkert.
I gråfarger, sølvtråder og burgunderfarger.
Tror jeg kunne likt å ha det rundt halsen, altså...
...snart jul er det også. Mamma.. Du hører?!

Emilie har nesten flyttet inn på bondegården vår.
I dag var det besøksdag for hvem-som-helst, og Emilie var på jobb. Med gul vest og greier.

Lamaen Anton hadde vært ganske sur i dag, og spyttet etter gjestene.
Ellers hadde det gått veldig bra.

Vesla var veldig opptatt, og hadde knapt tid å snakke med oss.
Etter at alle besøkerne hadde gått, fikk de vafler og tur med hest og kjerre som takk for hjelpa.

Etter stengetid hadde Emilie fått lov til å leie det ene eselet inn i stallen.
Det var stas!
Hun har bare jobbet på bondegården i to uker, men hun har jammen gjort mye og lært mye på de ukene.

Mamma sjekker kvaliteten på dyrepelsene. Om det er noe hun kan bruke til et lite strikkeprosjekt..

---

Noen dager er bare så veldig triste og leie

September 22, 2015, 8:30 am

≫ Next: Bondegårdsliv

≪ Previous: Søndagstur

$

0

0

I går var en sånn dag. 
Gullungen min kom hjem fra skolen i går, og var helt knust.
Det er ikke så lett å finne ut hva som har skjedd med en gang.  Da må vi hente førstehjelpssakene. I går var det en bolle, og kos.
Det roer seg ned på overflaten ganske raskt.

Gabrielsen og jeg gikk oss en lang kveldstur i går.
Vanligvis 'går vi av oss' rusk og rask i løpet av ti minutter.
I går var det overlastet med triste ting, og ingenting ble bra.
Når Gabrielsen er sint og lei seg, kobler han inn fire ekstra motorer, og går på i full fart, opp bakkene til Ekeberg.
Jeg hadde nesten ikke pust igjen når vi kom på toppen, og det pleier å være motsatt.
Gosh, hvilket tempo!
Ganske vondt også, for da vet jeg litt om hvordan han har det på innsiden.

Jeg var veldig glad da vi var på toppen, og litt på vei nedover.
Når Gabriel biter meg i armen, da vet jeg at vi er ganske i vater. Ting løsner litt, og vi kan prate forsiktig.

Det er ikke bare gøy å være annerledes.
Det blir kommentert i klassen, og de andre leker med tingene hans. Dataen han kan bruke, kontorstolen med hjul.
Det som skal være til hjelp, blir også vanskelig.
Autisme-eksperten vår fra autismesenteret, har vært i klassen og fortalt om det.
Likevel så blir det så vanskelig. Jeg hadde håpet det skulle bra, når vi valgte å være helt åpne om autismen.

I friminuttene er det vanskelig.
Heldigvis så har han en assistent rundt seg hele tiden, som følger meg og kan hjelpe.
Men, det kan komme brått på.
Det er ofte de samme personene, og de gir seg ikke. Det er ikke stygt som i mobbing. Det er ikke misforståelser som barn med autsime ofte havner opp i.

Det blir vanskelig for Gabriel. Andre barn fortsetter selv om de ser han blir lei seg.
Vanligvis går han vekk fra det. I går hadde det virket som om den siste dråpen traff glasset, og Gabrielsen min hadde løpt inn i skolebygningen og gjemt seg i en gang utenfor loftet.
Jeg blir så trist bare av å skrive om det. Jeg har lyst til å ha han med meg overalt , og ikke la noen få gjøre dumme ting mot han.
Jeg ser han for meg alene når han løper opp alle trappene for å komme seg vekk, og jeg kunne så ønske han slapp å oppleve det.
Lille gullungen min...

Ingenting var noe godt etter det.
På morgenen hadde han pyntet seg og ordnet håret, for å ta klassebilder. Vi snakket om det, og han spurte om jeg gledet meg til å se bildene. Selvfølgelig! Vi elsker bilder.
Men, det gikk ikke. Alt ble ødelagt, han klarte ikke å være med på bildene.

Det som kan virke som bagateller for andre, blir noen ganger voldsomt for Gabrielsen. Særlig hvis det har bygget seg opp over en stund.

Vi har aller-aller-aller flest solskinnsdager. 
Dessverre møter vi motstand også, og det er som regel med ting vi ikke kan gjøre noe med.
Skulle gjerne hatt en tryllestav og tryllet både store og små litt lurere og mer omtenksomme noen ganger.
Inntil da så får vi gjøre så godt vi kan. Motstand gjør oss sterke, så da blir vi vel langsomt sterkere.

Det ble et lite hjertesukk, dette her.
Som sagt, vi har det nesten alltid veldig godt. Det renner bare litt over noen ganger.

Sånn, da setter vi punktum for dette.
Nå skal jeg straks ut døra og på foreldremøte i denne klassen. Da tar jeg på et pent smil, og sier "alt går kjempefint" . Ny hatt, har jeg også. Tar på den også, jeg. Det blir så bra så.

Bondegårdsliv

September 23, 2015, 5:04 am

≫ Next: Glad helg!

≪ Previous: Noen dager er bare så veldig triste og leie

$

0

0

Emilie har blitt bondegårdsjente på fulltid.
Hun løper skytteltrafikk mellom skole, korps og hjemme.
Hun strutter av glede og stråler av ny kunnskap, og har så mye høy i håret at det kan mate flere kaniner.

Her er Emilie og favorittdyret hennes, Pegasus.
Han ble levert til gården for ti år siden, og de tror han kanskje er 50 år gammel!
Det er litt av en alder til å være en kanin.
Gamle kaniner trenger kjærlighet og kos de også, og dette er en heldig eldre kaninmann.

Joda, jeg vet at det er tvilsomt at han kan være så mye som 50 år. Men hadde du sett de glade og strålende øynene til Vesla som forteller, så hadde du latt Pegasus være 50 år, du også. 
Dessuten, man kan jo aldri vite heelt sikkert... 

Alpakka'en Anton. 
Han klager litt, og er visst litt sur. Spytter gjør han, også.
Jeg synes han er verdens kuleste lama! Jeg kjenner ingen andre, men jeg er sikker på at han ville vært kulest uansett.

I går spyttet han etter Emilie to ganger, men hun  dukket.
Jeg er sikker på at spyttene egentlig er slags måte å kaste puss. På en lama sitt vis.

Hver dag må de små gårdsarbeiderne lete etter egg.
Hønene legger de i små groper rundt omkring.
Dette egget fikk Emilie, og vi bar det varsomt hjem.
Det ble kokt til kveldssmat, og alle fikk en liten bit hver. Det smakte mye bedre enn noe annet egg vi har smakt! Ekte Kampen-egg.
Mer kortreist og ferskt går det ikke an å få det.

Jeg føler at jeg er ganske begeistret for sauer, jeg.
For noen uker siden, trodde jeg mitt forhold til sauer var strikkegarn og fårikål.
Nå forstår jeg at det er så mye, mye mer...
Gabriel synes jeg er rar, som kan stå og prate med sauene. Jeg føler det kommer helt naturlig.
Det er nok håp for ei byjente som meg selv, også, skal du se.

....sauehviskeren... *fnis*

Hønene må samles inn på kvelden, og settes i hønsehuset.
Emilie elsker å holde de, og synes at fjærene er så bløte og myke..

Når ute-gjerdene blir åpnet, vet dyra at det er inn til kveldsmat.
Da er det bare å holde seg ute av veien, og se på de lykkelige dyra som løper inn. Full fart!

Hehe, lille Anton løper ikke så veldig fort. Han kommer på en måte hoppende litt etter de andre.
Like vakker, da!

Tror dyra på k.ø.b.b har det ganske bra. De får mye kjærlighet.
Åpent for besøk på søndager, også med vaffelsalg.

Glad helg!

September 25, 2015, 6:29 am

≫ Next: Plutselig høstferie!

≪ Previous: Bondegårdsliv

$

0

0

Det er høst og tid for klassebilder.
I klassen til Emilie hadde de valgt å kle seg sporty på sine klassebilder.

Vel, amerikansk fotball er jo sporty..
Da Emilie spurte Brage forsiktig om hun kunne få lov å låne utstyret hanns, svarte han"Jah! Så kult! Når trenger du det?" 

Kvelden før dagen, så var dessverre jeg så uoppmerksom at jeg ikke satt på skulderen til Brage etter treninga og hvisket "husk utstyret, da".
Han brummet litt mens han løp tilbake til klubbhuset sent på kvelden for å hente det.

Jeg er ganske sikker på at han syntes det var verdt det da Emilie kastet seg rundt halsen på han og takket og smilte om hverandre.
Snakk om lykkelig jentunge, da.

Yay!! 
Kule og tøffe!! 

Opp på morgenen og prøve det på nytt.
Jeg skjønte at dette var stas. Skikkelig stas.
Ekstra moro at Brage også likte det.

Et av portrettbildene, med pads og kamptrøye på.
Skulle nok helst hatt med en amerikansk fotball, og hjelmen, men sånn ble det ikke.
Se på det gode smilet.... Sukk!
Noen har spesielt fine unger, altså. *rødmer ikke smiler stolt*

I morgen grytidlig, drar Brage og footballaget hans nedover til Kristiansand.

Gleder meg til seiersmelding i morgen etterdag.
Go Trolls!!

Plutselig høstferie!

September 28, 2015, 11:31 am

≫ Next: Delfin-puss

≪ Previous: Glad helg!

$

0

0

Snakk om idyll, midt ute på jordet.. Haha, ja et jorde kan faktisk bli toppen av lykke for bymennesker som oss.
Emilie syntes det var så deeeilig å gå der, og ville bare gå og gå og gå..

Vi var i Sarpsborg i helga, og skulle prøve oss på en tur ned til Vestvannet. Det ligger like ved huset til mormor og morfar, og jeg husker at det var et lite steinkast dit. Da jeg var liten.
Det er nok en stund siden, kanskje 25-30 år-isch. Veien over jordene har blitt litt lengre, jeg har blitt pysete og redd for å få en lokal bonde på nakken. Så da vimset vi litt rundt, før mor bestemte at det var best å snu.

Gabriel har hørt at det er både gjedder og andre veldig spennende fisker der, så han er ganske interessert i å 'henge litt' breddelangs der.
Well, well, det er vel bare et tidspørsmål før vi gjør det. Han kan være ganske overbevisende, mellomungen min.

De fineste hestene!
De kommer luntende bort til gjerdet når vi kommer gående.
Lar oss klappe de litt på snuten, og så lunter de videre.
Vi liker landlivet.

Morfar har funnet fram det gamle fiskerutstyret sitt.
Hvilken lykke for Gabrielsen!

Store øyne. Veldig imponert.
Mange skatter.

Korkhåndtak, det har vært på ønskelista.

Vekt til å veie fisken.

Skrinet med det rar i.
Sluker for enhver smak, kroker, både med og uten rust.
F i s k e r l y k k e !!

Mormor og Emilie måtte også ta en titt i det spennende skrinet.

Ollas gamle fiskerveske.
Som først har vært mormors fjonge penveske, og så min mammas.
Veske med historie.
Nå er det Gabrielsen som bærer rundt på den.

Noen skrytebilder av mammas vakre sjal.
Hun starter med en farge, og plutselig blir de de vakreste fargerike sjalene.
Jeg klarer ikke bestemme meg for hvilket som er min favoritt.
Tenk å ha alle tre.... 

Gyllende sjal

De er så vakre. Enda finere i virkeligheten, også.
Flinke mammaen min! 

Tror jeg har bestemt meg for at det røde er min favoritt. Kanskje....

Delfin-puss

September 29, 2015, 2:04 am

≫ Next: Prestegårds-søstra

≪ Previous: Plutselig høstferie!

$

0

0

Det er ikke hverdagskost at denne ungdommen vil være med på bilde sammen mammaen sin.
Ihvertfall ikke smile.

Akkurat nå er Brage ute på eventyr, og jeg får testet roen som undomsforeldre.
Føler det er så innmari mye lettere med småunger. Har jeg nevnt det før, kanskje?
Kommer nok til å nevne det igjen.
En liten unge skriker kanskje litt, må skiftes en bleie eller mange på. Litt gulp, noen søvnløse netter.
Søvnløse netter med småunger - vel, du har dem ihvertfall ved siden av deg eller på armen.
Jeg har ingen snart 17åring på armen, eller ved siden av meg. Nei, han er ute på eventyr.
Det er vanskelig å slippe taket. Det kjennes i magen, å si "ja" når han spør om å få lov til ting. Jeg har lyst til å legge meg på gulvet, slå med armene og skrike "nei, nei, nei".
Jeg holder meg fast, og prøver å finne balansen. Og stoler på .

"Vi skal ikke feste, altså"
"Neida Brage, jeg tror ikke deeet. Jeg stoler på deg, jeg"
*stillhet*
Jeg mumler fra badet "famous last words"
...Brage skrattler. Mumler "famous last words" og ler mer.

Well....
Håper gullungen har det fint.

Har du sett så vakker liten delfin-dessert??

Kom nok over et bilde på nettet et sted, og måtte bare.
Det er sjeldent enkelt å lage, og så er det koselig å servere.
Har takknemlige unger, så da er det bare moro.
Emilie syntes det var litt vanskelig å spise den, siden den var så søt..

Jeg laget en liten dam av vaniljeyoghurt, og hadde i blåbær, drue og bananbiter.
Delfinen er en halv banan, med et blåbær i munnen.

Delfin-puss!! 

Prestegårds-søstra

September 30, 2015, 11:42 am

≫ Next: G a m e d a y !!!

≪ Previous: Delfin-puss

$

0

0

Kler ikke jeg lysekroner??

Jeg føler vi passer sammen helt perfekt. Helt naturlig. 

En prestegårds-søster trenger lysekroner. 

Den halvårlige turen til Lillebror, prestegården og skifte til vinterdekk. 

Fronten av prestegården. 

Den er helt vilt vakker, på utsiden og på innsiden. 

Lillebror holder på å bygge inngangsparti midt på huset. Det er greit å være litt handy når man har gård, hage og skog. 

Flink du, Lillebror! 

Småhusene på enden av huset. 

Til venstre har Lillebror snekkerverkstedet sitt. Mener at det har vært slakteri før, i gamle gode dager. 

De andre husene har vært vaskehus, og utedoer. Og sikkert boder av forskjellige slag. 

Vi fant Lillebror i verkstedet da vi kom.
Han er ikke helt vennlig til å bli tatt bilde av når vi kommer, men innen vi drar igjen, går det mye bedre.
Fine Lillebror! Og mamma, såklart.

Bella og Oskar!
Mine dyreglade unger er superhappy over å kose med de små vakre hundene.
Sitter og koser, og koser....

Har du sett makan til lekkert kjøkken??
Jeg gir meg over, og bare glaner og glaner. Litt redd for å ta for mye på ting, for det er ikke mange fingeravtrykk å se her.

Jeg må bare få si, at jeg har funnet en liten ting å bemerke. Ser du veden som ligger under den gamle vedkomfyren??
Den er litt dårlig stablet, ikke sant??!
Puh, huset er ikke helt plettfritt. Det er godt for en litt rufsete jente som meg selv å se, faktisk.
Nei, det  er ikke jeg som har rotet der, hvis du trodde det.

Vakkert, vakkert.
Lillebror er sjefen på kjøkkenet, og har et sabla godt system i skuffer og skap.
Ja jeg vet, det er egentlig ikke høflig å gå i skuffer og skap når man er på besøk.
Men Lillebrors skuffer er så morsomme!
Så ryddige, og med så mye artig. Da er det lov.
Lillebror rister på hodet, men det bryr jeg meg ikke noe om.

Mamma hadde med sølvgafler til Lillebror, som hun hadde fått i sitt bryllup. 

Veldig merkelig, at det er akkurat Lillebror som har en prestegård og sølvpuss i skapet, som får dem...

Veldig merkelig, mamma. Snufs. 

Haha, og etter å ha hatt sølvgaflene i to timer, så var alle nypusset. 

*ler*  Det kan nok hende at de gaflene har kommet til et hjem hvor de blir tatt godt vare på. 

Kos deg med gaflene, Lillebror! 

Hjemmelaget solbærsaft!
Så godt! Jeg liker.

Det er så koselig med små voffser...

Her er det store, fine baderommet. Ett av fem, tror jeg.
Bildet tatt fra inngangen..

Bilde tatt fra dusjen....

Inni dusjen. Tropedusj, og hvem vet hvordan dusj.
Rålekker dusj, iallefall.

Avslappnings-sonen i badet.
Perfekt hundekosemosepose-sted.

På rabarbraslang, i den lille dyrkede flekken.
Jeg fikk lov til å ta alt!
Nå blir det rabarbrapai og rabarbragrøt framover.

Lillebror høster en liten flekk med poteter.
Veldig morsomt. Store og fine, var de også.
Kjøkkenhagen er Fredriks område. Han var på jobb da vi vimset rundt, og er ikke med på noen bilder.

...også var det lille Oskar, da. Han elsket å stå ved føttene mine og titte på meg med store øyne. 

Får litt dårlig samvittighet, ja! 

Alexandra og Lukas kom hjem fra skolen, sent men godt.
Fint å se dere. 

Soverommene er i husets 2. etasje. Da er selvfølgelig nødvendig å ha en sluse til å hive klærne i, så de kommer ned til vaskerommet i 1. etasje. De kommer ned det røret som har fugemasse rundt seg.
I love it!!! 

Barnas lekeområde, som knytter barnerommene sammen.
Gosh, jeg kunne klart å leve med dette her!!
...også den lysekrona da... *smelt*

Tv-spill er tv-spill- Tror ikke disse guttene bryr seg så mye om omgivelsene..

Lillebror savner norske pølser. Pølsene i Sverige er ikke som i gamlelandet.
Så da tar mamma med seg skikkelig pølser, og vi har pølsefest når vi kommer på besøk.
Fjonge omgivelser til å ha pølsefest i, men det gjør jo selvfølgelig at smaken blir litt bedre. Ganske mye bedre, vil jeg si.

Takk for en superkoselig dag, Lillebror-familien.
Dere får det til bra, og det er koselig å være hos dere. Få i stand gjesteværelset, så blir vi en ukes tid eller to neste gang. Minst!

Vi var innom lageret til nettbutikken, rapport kommer plutselig.

Vi så forresten flere minimum hauk på veien. Det betyr at det minst er hauk, men kanskje ørn.
Mange flokker med dådyr så vi, og en rev som løp over et jordet.
En viktig del av en lange bilturer, er sysselsetting.
Dessuten så vet vi hvor dådyrene trives best. *erfarne på e6'en*

G a m e d a y !!!

October 3, 2015, 3:14 am

≫ Next: Serievinnere!

≪ Previous: Prestegårds-søstra

$

0

0

I dag møter Trolls U19 - Bærums Verk Gators.
Vi kommer og heier, gleder oss!
Siste kampen i serien, så nå bærer det mot kvart, semi og store finalen!

Jordal kl 14.00. Vi ses!

T r o l l s !!!

Nemlig! 

I går bakte jeg en garderobe-kake til guttene, som venter på dem i garderoben etter kampen.

Tok noen timer, men veldig gøy.
Takk for football-formen, Lillebror! Den virker.

Vanlig sjokoladekake i langpanneform, som blir fotballbanen.

Fotballform fra Wilton, fylt nesten opp med vaniljekakerøre.
Dette var litt kinkig, hadde ingen oppskrift og måtte ta det på feelingen.
Kaka er gjennomstek og ganske tung, håper den ikke er tørr.

Når den spises, så er spillerne våre så høye på seier, at de forhåpentligvis ikke merker om det er litt tørt i kantene.
Skal prøve igjen. Snart har selveste favorittspilleren min bursdag, så det er jo en god anledning.

Pynte fotball.

Ser at jeg kan jobbe litt med yards'ene mine...
Men det får gå for denne gangen.

Smørkrem i sprøytepose med gress-tip'en.
Morsomme lekesaker!

Å så gress tar litt tid, men det er veldig gøy.
Artig effekt.
Godt lag med sjokoladeglasur under, så ikke det skal smake bare smør.

Tada!  
...nesten. Skrev på noen yards til slutt, litt på halv tolv.

---

Serievinnere!

October 4, 2015, 4:24 am

≫ Next: Prestegårds-butikken

≪ Previous: G a m e d a y !!!

$

0

0

Gratulerer med seieren over Gators, 35 - 0 til Trolls. 
Trolls er nå seriemestere, og vi ser fram til finalen. Eller semifinalen?
Jeg er litt usikker på hva som egentlig skjer framover. Hørte det var snakk om semifinale. Hørte også det var snakk om at Trolls er norgesmestere, men det tror jeg avgjøres i finalen. Vi har uansett helgene framover notert, så vi kommer når vi får beskjed om det.

Vår egen Brage! 
Vi elsker å se deg spille! 

Trener-prat når de er innom på siden og trekker pusten.

Trenerne til Trolls er bra.
De har vært strenge, de har nok oppdratt litt, de har vært positive, oppmuntrende og oppbyggende.
De har stor respekt.
Hos spillerne og hos foreldrene.

Lillemor har vokst seg inn i Brages gamle rulleskøyter, og brukte kampdagen til å rulle litt rundt.
Hun elsker skøyter, vanlige og med jul.

G r a t u l e r e r !!!

*fnis* kan jeg bare ta opp en av dissse hjelmene da tro?
Fnisemormor er kul med hjelm under armen *smiler*

Rare greier.. På dette bildet skulle man neste tro at dere er i slekt. Litt like i fjesene, sine.

Brage vet hva prisen for garderobekakene er. Det er at mammaen får lov å ta så mange bilder hun vil. Mens Brage ser  glad ikke så anstrengt og beklemt ut.
Det er litt rart at Brage tror jeg vil ta maks syv bilder, på to nanosekunder etter kampene. Hmm, vi får prate litt om dette.

Joakim, da!
Hadde jeg visst, så skulle du få stått mellom oss. One team one family, på banen og av banen.
Ikke så sjenert neste gang, da. Vil ikke folk skal tro at du ikke fikk lov å være med *blunkefjes*.
Dette var ikke det eneste bildet med  "et snev av joakim" *ler*.

På kamper låner jeg Brages replika-jersey. Det er en kopi av kampdrakta hans, men med navnet hans på ryggen. Han fikk den til bursdagen sin i fjor, av mormor, mimma og olla'en sin.
Heldigvis synes Brage det er greit at vi deler klær. Og jeg kan være anstendig kledd på kamper.

Ektemann! 

Prestegårds-butikken

October 5, 2015, 11:06 am

≫ Next: Til sjøs!

≪ Previous: Serievinnere!

$

0

0

Endelig fikk jeg være med på et besøk i det aller helligste! 

Lillebror og Fredrik startet nettbutikken Kalaskungen, eller Bursdagskongen (link) som den heter på norsk, da de flyttet til prestegården.

Det er verdt å ta en titt i butikken. Utvalget er utrolig stort, det er fast porto, og alt sendes fra Norge. Ingen ekstra toll eller moms.
Alt du kan tenke deg av festartikler!

Lageret til nettbutikken er en bitteliten biltur unna prestegården, og jeg håpet jeg skulle kunne bli med.
Det er et eventyr for en jente som meg å snuse innimellom hyller fulle av polkadotter, bakeutstyr og de vakreste bursdagssaker.

Heldigvis for meg kom Fredrik hjemom fra jobb, og det ble plass til meg!
Happygirl! 

Mange hyllemeter med pinatas, i alle farger! Det var det første som møtte meg, og da skjønte jeg at dette kunne bli et smertefullt besøk...

I sentrum av herligheten, her det pakkes og sendes avgårde.
Hadde bittelitt lyst til å snike inn et par ordrer til meg selv, som ventet på dem neste dag...

Jeg er en enkel jente fra Kampen, som lett lar meg imponere.
Smiler fra øre til øre..

Som med alt annet disse guttene tar i, orden og orden og orden.
Visste ikke at et lager kunne være så rent, jeg.
Jeg er veldig stolt av dem, altså. De har nok utvilsomt en nese for dette.

Bakeutstyrshyllen, min favoritt!
Et par småting fikk bli med meg hjem.... Tusen takk! 

Det er nesten urettferdigferdig å vise fram noen få av disse godsakene.
Det finnes så mye vakkert...

Jeg fikk akutt behov for å raske med meg hauger og lass av søte små kakelys.
Klarte heldigvis å legge de tilbake..
Visste ikke at det var så mye søtt.

Reoler med polkadot-saker-og-ting.
Tenk å dekke et stort sommerbord med alle de deilige fargene... Da skulle jeg kosa meg.

Halloween-hyllene....

Se hva jeg fant, på øverste hylle, litt bortgjemt!!
Veldig fornøyd. Den har jeg hatt lyst til å bestille meg fra selveste Amerika, men med toller og moms har den blitt så dyr at jeg har klart å styre meg.
Mye billigere å finne den i hyllene til Lillebror og Fredrik *fnis*

Wilton kakeform har kommet til et lykkelig hjem, og er allerede prøvd ut.
Kaka slapp formen, og det var det jeg mest spent på.

Den store unnskyldningen for at vi drar hele veien til Munkedal, er jo at Lillebror driver med litt service på bilen til mamma. Skifter dekk og litt sånt.
Det gjøres i lageret til nettbutikken, hvor det er godt og varmt og rent og pent.

Tusen takk for besøket i lageret deres!
Dere får det til *smask*
Gleder meg til neste besøk, allerede. Jeg kommer ikke til å være like beskjeden da, det kan jeg love!
Ta det som et kompliment, dere har god smak *blunk-blunk*

Til sjøs!

October 8, 2015, 5:50 am

≫ Next: Når voksne blir feige, eller bare ikke forstår.

≪ Previous: Prestegårds-butikken

$

0

0

Lille Gabrielsen kan jammen minne om en liten bortskjemt guttunge, noen ganger.
Se på dette her!

Vi er heldige, og har mange fine mennesker rundt oss.
Flere av disse er i skolen.
Men, noen gjør jobben sin --  og enda mer enn det!

Lille mr. Bortskjemt har som kjent fiskedilla.

Assistenten til Gabriel ordnet da istand en tur til sjøs, med pappaen sin seilbåt. Pappaen hennes tok seg fri fra jobben sin, og ble med til sjøs han også.
Ganske kult!!

Det er så deilig når man har gode ting i livet! 
Ikke nok med en dag på sjøen, men Katrine hadde laget med seg kakao også.
Gjett om hun har skjønt at veien til Gabriels hjerte går gjennom magen... *smiler*.
I tillegg til kakoen, så fant de iskald cola på båten, og melkesjokolade!
H a p p i n e s s  !!!

Vi mangler nøkkelen til å låse opp for Gabriels matteglede. Da må det alternative løsninger til, og Gabriel har hver fredag mat-matte. Praktisk matte, og matlaging. Ta- da!
...som sagt, veien til Gabriels hjerte, går om magen.
Gabriel får velge hva de skal lage, og det er ikke så ofte det er helsekost på menyen, for å si det slik.
Nå planlegger han neste mat-matte, og det ligger amerikanske pannekaker i lufta. Tykke, myke pannekaker med krem og banan og...
Well, det er ikke småsaker.

Jeg elsker at de får det til på skolen, med super assistent og lærere!
At Katrine og Gabriel fikser og ordner sammen, og at Gabriel får lov å gjøre mye akkurat som han vil.
Det de ikke ser på skolen, er hvor glad han er når han snakker om det hjemme, alle Ekeberg-turene med detaljbeskrivelser av hva de skal gjøre, og de små hapiness-dansene etter at han har vært med på noe 'awesome'.
Det er så fantastisk når noen går utenfor boksen, og ser hva barnet ditt trenger. Og skaper små hverdagsmirakler.

Alle dere der ute som får til dette for barn og ungdom med spesielle behov, dere gjør verden til et bedre sted å være!! 

Jeg gir meg ende over av begeistring! 

Noen trives til sjøs! 

Det eneste sørgelige med drømmedagen, var at Gabrielsen ikke fikk fisk på stanga si...
Det satt ganske hardt, og var ganske urettferdig.
....enda han fikk med seg fiskene hjem, som de andre fikk.

Vi prata om det i flere dager etterpå... Helt til vi kom oss på fisketur sjøl, og Gabriel dro opp noen fisk.
Du er veldig god, Gabrielsen min! 

Når denne lille mannen kommer hjem på kjøkkenet til mammaen sin,
Mens mammaen står og baker pizza og har spredt seg over hele kjøkkenet, og ikke har noe plass og låne bort,
Da er det "no mercy", Gabriel skal gjøre klar fisk og steke den.
Lille mr. Bortskjemt kan faktisk bli irritert på mammaen sin hvis hun prøver å foreslå alternative løsninger.
Som f.eks å vente en halvtime.

Ja, hvor frekk kan man bli, liksom...
Jeg vifter med armene og prøver å oppdra ungen, han er ikke interessert. Så da blir det blod og gørr og søl og steiking, da. *rister oppgitt på hodet*

Torsken og seien smakte forresten supert!! 

Når voksne blir feige, eller bare ikke forstår.

October 14, 2015, 5:40 am

≫ Next: Skjerpings!

≪ Previous: Til sjøs!

$

0

0

Det jeg skal skrive om i dag har ligget i meg til modning en stund. 
Det er litt vanskelig å skrive om. Og veldig viktig!

Da jeg startet denne bloggen, var det for at familie som var langt avgårde kunne følge med på hverdagen vår. Den har endret hensikt siden da, men har likevel fortsatt å være en passelig voksen rosablogg.
Her er det for det meste hyggelig.
Slik livet mitt heldigvis er. For det meste.
Vi har motgang også. Til tider føles det som at det blåser orkan styrke rundt oss, men vi lander alltid sterkt med føttene ned og hodet opp.
Det tror jeg ikke er bare tilfeldighet. *klapp på skulderen*

Grunnen til at jeg holder bloggen min ganske så motgangs-fri, er ikke fordi jeg ønsker å fremstille meg og familien som et glansbilde.
Jeg har derimot en sterk tro på at jeg kan velge å leve et lyst, fint og godt liv. Det innebærer at jeg fokuserer maksimalt på løsninger, minimalt på negativitet. Livet har lært meg at bak skyene, så er faktisk himmelen blå.
Jeg snakker sjeldent om det vanskeligste. Iallefall ikke før det har landet på et ok sted, og det føles som om faren er over.
Jeg har hørt at folk blir frustrerte på meg for dette. At jeg ikke deler, at jeg aldri åpner meg. At jeg kan virke arrogant.
Det er ikke meningen å virke sånn. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal være annerledes. Dessuten så føler jeg at det faktisk funker for meg. 

Det gjelder også for bloggen min. Jeg føler at jeg leverer ekte saker. 

Det er forøvrig veldig hyggelig at det er de mest personlige innleggene som får mest oppmerksomhet. Det føles fint å ha den kommunikasjonen. Så, tusen takk for det! 

I dette innlegget (link) skrev jeg om en dårlig dag for Gabriel.
Rett skal være rett, så denne hendelsen var ganske uskyldig i forhold til det andre. Men det var den berømte dråpen, som gjorde at det ble litt for mye for meg. 

Jeg fikk en del reaksjoner, og tips om hva noen håpet jeg hadde gjort. Både på bloggen, og personlig.
Tips og håp var det samme - at jeg hadde snakket med foreldre.
Det er jo det første de fleste av oss tenker, at det må adresseres riktig, og taes hånd om der. Ikke sant?!
Hva annet skal man gjøre, om ikke å be voksne om hjelp til å løse problemene.

Hva når man ikke føler at det nytter å prate med de voksne?
Hva når foreldre ikke tror på at deres gjør noe galt?
Hva når de voksne skaper problemene?
Når de voksne blir feige...

Vi har tre barn, og har selvfølgelig opplevet mye rart.
Mye er det jeg velger å kallet for "livet".
Det skjer mye som er vondt, men som går over. Det som former oss og lærer oss å være, og det som gjør oss til sterke og fine mennesker.
Også er det noen hendelser man kommer utfor, som er dypt urettferdige og noen ganger grusomme.

Jeg har gjennom en del år og opplevelser lært at jeg ikke kan stole på alle voksne og foreldre rundt barna. 
I de største og vondeste sakene vi har vært borti, så har vi dessverre flere ganger opplevet at de voksne faktisk snur seg bort. 

Den aller første gangen jeg skjønte at jeg ikke kan stole på at de voksne stiller opp med et rettferdig sinn, skjedde for noen år siden. Gabriel gikk i 1. klasse og Brage i 5. klasse. De var så store som på bildene over.

En helt vanlig ettermiddag fikk jeg en tlf fra sfo-lederen på skolen.
En litt oppbrakt dame fortalte meg at Brage hadde slått ned (!) en av Gabriels venner.
Den lille vennen hadde blitt slått ned, blødde fra munnen, og ble kjørt rett til tannlegevakta. En voksen hadde sett at det skjedde.
Bena mine ble til gele, og jeg skalv. Det kunne bare ikke være sant.
Hvis du kjenner Brage, hadde du skjønt følelsen. Han var da, og er nå, like stødig og kontrollert som et kjøleskap.

Det aller første jeg gjorde var å ringe foreldrene. Jeg ba om unnskyldning på vegne av Brage, og sa at vi skulle sørge for at han gjorde det godt igjen. Foreldrene ble sinte, men det skjønte jeg godt. Herlighet, det skulle bare mangle.

Så ringte jeg hjem til David. Jeg visste han var hjemme da, og jeg visste at ungene var ventet hjem hvert sekund.
Mens jeg stod som en forvirret høne midt på Galgeberg og ikke visste mine arme råd. Det gikk trill rundt for meg akkurat da. Jeg kunne ikke skjønne at Brage hadde rørt noen.
David ringte meg tilbake etter noen minutter."Brage har ikke slått ned noen".
David hadde tatt dem i mot hjemme, og loset dem inn på hvert sitt rom. Der hadde han snakket med dem hver for seg. Ingen av guttene skjønte noen ting. Begge hadde fortalt nøyaktig samme historie. Den lille vennen hadde ertet Gabriel, Brage hadde bedt han slutte. For David var problemet løst, han var helt sikker.

Jeg var ikke sikker. Jeg hadde jo fått en dramatisk historie, som en voksen hadde sett med sine egne øyne.
Sfo stengte.
Jeg sendte sms'er til foreldrene og spurte hvordan det hadde gått på tannlegevakta.
"det går etter forholdene bra".

Utover kvelden roet jeg meg ned, begynte å tenke.
Kunne det være at det ikke var sant? Jeg kjente den lille vennen godt, og han hadde lett for å dikte opp ting. Men hva med den voksne som så det? Hva med foreldrene?

På morgenen sendte jeg en e-post til læreren til Gabriel og den lille vennen. Fortalte hva som hadde skjedd, og spurte om hun visste noe.
"Jeg kjenner dem alle tre, og dette tror jeg ikke noe på. Jeg skal finne ut av det".

Litt senere på dagen fikk jeg en ny e-post.
Den lille vennen hadde innrømmet at han hadde løyet. Han var veldig lei seg for det.
-puh!

Et skritt nærmere sannheten.
Men, hva med de voksne?
Hun fra sfo som ringte meg i affekt, og fortalte om den ansatte som hadde sett det med egne øyne?
Enda en sfo-ansatt som hadde bekreftet det. Foreldrene (to sett) , som nå visste at barnet deres hadde løyet?
Hva med blodet og tannlegevakta?

Blodet viste seg å skyldes en tannskade han hadde fra før. Husker ikke historien rundt det, men det var  en kjent skade.
Ble den lille vennen kjørt til tannlegevakta i hui og hast med en reel skade? Eller hva skjedde? Jeg vet ikke.
Foreldrene hørte jeg aldri noe fra.
Jeg sendte en sms til faren enda en dag senere og spurte hvordan det gikk. Da visste jeg at han visste, så det var en rein og skjær fiske-sms. "Det går littbedre nå" fikk jeg til svar. Tosk!
Jeg snakket med et par fra sfo og spurte hva som egentlig hadde skjedd. Fortalte hva denne historien gjorde med oss. Spurte hvordan en voksen ansatt kunne ha sett at mitt barn slo ned en liten gutt, som innrømmet at det var løgn. Fikk aldri noen gode svar.
Den ene på sfo sa at jeg kunne hilsen Brage og si unnskyld, fra henne. "Detkan du gjøre selv når du ser han i skolegården" sa jeg til det. Det er ganske sterke ord til å komme fra meg.
Hun ba Brage om unnskylding.

Det var den første gangen jeg skjønte at jeg ikke kan regne med de voksne.
Jeg trodde på dem. 

Den lille vennen gjorde noe dumt. Men han innrømmet det den første gangen han ble spurt.

Her er historien som ligger til grunn for innlegget jeg skrev for noen uker siden.

Da skolen startet i fjor høst, begynte en ny hverdag for Gabriel. Han begynte i 6.klasse, og hadde aldri tidligere vært involvert i noen form for konflikter. Ikke i barnehage, ikke på skolen.

En spesiell gutt plukket på han veldig ofte. Det kunne være flere som deltok akitivt, men denne gutten var alltid med.
Gabriel kom ofte hjem og var lei seg. Han sluttet å være sammen venner etter skolen.
Jeg visste at denne gutten hadde plaget mange tidligere. Det var heldigvis ikke vanskelig å bli trodd.
Læreren oppfordret til å prate med foreldrene.
Jeg sa at jeg ikke syntes det var helt riktig at jeg skulle ta den belastningen i tillegg, men jeg gjorde det.
Det ble mange lange samtaler, og jeg fikk høre mye om at det ikke var så lett for dem.
Resurssterke og tilsynelatende svært oppegående mennesker.
Hennes barn fortalte en helt annen historie enn Gabriel, så hun syntes det var litt vanskelig å vite hva som var sant. Jeg er så forb**** j***** rett for å såre andre, at jeg sa vel mest "ja, nei, jeg skjønner".
Guri, som jeg angrer på de samtalene!!! Jeg prøvde, men det gjorde ikke mye godt.

Vi inviterte denne gutten hjem til oss, stekte vafler.  Det gikk kjempefint! Såklart, det er vel ingen som plager andre hjemme hos dem, vel. Vel, jeg anbefaler ikke å gjøre det. Jeg følte etterpå at jeg satt Gabriel i en enda verre situasjon. Han trodde de var venner etter det, og fallet ble større.

Heldigvis så hadde Gabriel fått assistent på grunn av autismediagnosen.
Det ble vurdert til at friminutter var spesielt sårbare, og at assistenten alltid skulle være ute med Gabriel.
Men, det var hull.

En formiddag i november i fjor.
David var på vei til jobb. Jeg skulle hjelpe til å pynte til en bursdagsfest.

Det ringer på døra, på et tidspunkt ingen var ventet.
Der stod Gabriel. Han så på meg med redde øyne.
Så lente han seg inntil meg, og hele han ristet av gråt. Han gråt og gråt. Den lille ryggen sluttet ikke å riste.
Det var grusomt.

I friminuttet på skolen, hadde gutten som plaget mest og en til begynt å dytte på Gabriel. De hadde dyttet han og fått lagt han i  bakken og begynt å sparke.
Gabriel hadde kommet seg opp og løpt ut av skolegården. Hjem. Takk og pris at vi var hjemme.

Det er veldig sjeldent at jeg lar følelser ta overhånd.
Men da rant tårene mine i strie strømmer.  Jeg tok Gabriel i hånda, og sa at nå skal vi gå og ordne opp. Nå er det nok.

Rett til kontoret på skolen, og de fikk tak i alle voksne nøkkelpersoner.
Gabriel forklarte seg til den ene og den andre, og det ble skrevet rapporter og kalt inn til møter.

I flere måneder før dette, hadde jeg altså hatt kontakt med foreldre, som ikke helt trodde på at deres barn gjorde noe som var så galt.
Selv om det var kjent at denne gutten hadde plaget flere før.

Det ble flere møter, og foreldre ble overrasket over at deres barn hadde gjort noe så alvorlig. Selv om det var et veldig kjent problem at han plaget andre.
"Vi vet ikke hva vi skal gjøre"
"Bare si hva vi skal gjøre, så skal vi gjøre det".
Vel... Seriøst??
Jeg skal fortelle hva dere skal gjøre med deres barn....  Gosh, jeg skal vel få presset det inn mellom tårene jeg tørker på mitt eget barn. Som har blitt redd for å gå på skolen. Som jeg må følge på morgenen, fordi han er redd for å møte ditt barn.

Gabriel lærte seg grundig, at det eneste som nyttet var å holde seg unna.
Han turde ikke være med i flere bursdager etter dette. Juleavslutningen gikk sin gang uten oss.
Først nå, ett år senere har han såvidt begynt å snakke med han som gjorde det.
(Autisme)hell i uhell, så har han verdens beste assistent i nærheten hele dagen.

Jeg synes veldig synd på denne gutten.
Og foreldrene.

Det er antagligvis ingen tvil om denne gutten er et produkt av sine opplevelser, og kanskje litt annet også. 
Jeg har bare gode ønsker for han, og håper han får det godt nok med seg selv til å kunne være en god venn en dag.

Det er foreldrenes ansvar og måte å opptre på som skremmer meg. 
Foreldre som forsvarer og forklarer bort sine barns dårlige oppførsel. 
Hva skal man gjøre?? 

Da Brage gikk på slutten av barneskolen, hadde han en "venn".
En litt sky gutt som alltid ventet ved døråpningen. Men, som noen ganger pratet litt og ga en klem.

Mens hele familien holdt på å gjøre seg klare til å gå i kirken på julaften ett år, sjekket Brage tlf sin. Det var den gangen tlf ble brukt til å ringe med og sende sms. Den kunne ligge urørt i dagevis.
Så ble Brage rar, og viste meg tlf.
Et par dager tidligere hadde det kommet inn noen sms fra denne vennen. Som inneholdt stygge ord og nedverdigende meninger.
Snakk om å få lufta slått ut av seg på et dårlig tidspunkt. 

Jeg ventet til ferien var over, og inviterte oss selv på besøk.
Brage og jeg, gutten og foreldrene hans.
Vi snakket vennlig og forsiktig.
Jeg hadde ikke fortalt på forhånd nøyaktig hva det gjaldt, eller at jeg hadde med bevis.
Da vi kom til poenget, og fortalte om sms'ene, kunne ikke faren helt tro på det. Han syntes det hørtes rart ut. Dessuten så sov gutten hans på natta, tidspunktet sms'ene ble sendt. Jeg spurte om han hadde lyst til å se sms'ene, og det ville han jo.
Gutten nektet på at han gjort det.
Faren gjorde et lite nummer ut av å tvile på at det stemte, selv om nummeret uten tvil var fra sønnens tlf.
Selv om jeg viste klokkeklare bevis, trodde ikke faren på det. Mammaen satt stille, og sønnen nektet. Uten skam!

Vi lot han besøke oss etter dette, og han ble jo plutselig en mye hyggeligere gutt. Jeg har tross alt tro på at  vi må gi nye sjanser. Folk kan jo forandre seg...
En ettermiddag kom en av de små og fortalte meg noe forstyrrende som denne gutten hadde gjort.
Så ille at jeg valgte å kontakte politiet for å få råd.
Denne gutten passet inn i profiler på ungdom som ikke var hyggelige. Strenge mennesker snakket til meg og oppfordret til å anmelde.
Hvorfor skulle jeg??
Jeg visste allerede at foreldrene ville beskytte gutten. Mitt barn måtte vitne og gå gjennom mye - for hva??
Jeg tenker på det innimellom. Hvordan det kommer til å gå med han. Hadde en anmeldelse forandret noe?
Det hender jeg møter han i gatene. Han er sytten år nå og vokst meg over hodet for lengst. Han ser ned når vi møtes. Foreldrene hans kvitrer til meg som om ingenting var skjedd.

Jeg har forsøkt å gå den "riktige veien".
Mange ganger. Ubehagelige samtaler.

Jeg tror vi mennesker er et resultat av hvordan vi har lært at det fungerer.
Jeg har lært at det ihvertfall ikke fungerer å snakke med foreldre.
Faktisk, så har jeg ingen gode erfaringer på det. Jeg tåler at foreldre kan reagere i affekt og bli sinte på en budbringer. Så lenge det ryddes opp i etterpå. En unnskyldning bør være like stor eller større enn den dårlige handlingen.

Vi hadde for en stund siden siden et halvår for Lillemor, som gikk utover nattesøvn, og ga magevondt. 
Det gjaldt noen jenter, spesielt en. 
"Kan ikke mamma få snakke med mammaen til?" spurte jeg 
"Nei, mamma!! Det nytter ikke. Jeg har sett selv at ** lyver og gir skylda på andre. Mammaen tror alltid på henne. Det hjelper ikke uansett hva du gjør" 

Det er så vondt å høre sånne ting.
Så liten, og allerede erfart at det ikke nytter. 

Sosiallærer og helsesøster engasjerte seg i klassen etter dette, og startet med små kurs om røde og grønne tanker. Supert. 
Jeg møter altså på gode mennesker, også. Emilie ble ivaretatt på beste måte, og hadde faste samtaler og åpen dør hos helsesøster. 

Jeg hadde et par ganske alvorlige episoder til jeg hadde lyst til å nevne, men jeg kjenner det blir bra med dette her for denne gangen.

Det er de voksne som skremmer meg.
De skaper barn, som gjør mine barns hverdag utrygg.

Jeg blir alvorlig sint og frustrert på urettferdighet. Feige voksne er så innmari urettferdig!

Er de redde for sine egne barn?
Føler foreldre at de mister ansikt når barna gjør noe galt?
Er det tryggere å peke på andre, enn å se sine egnes feil?

Jeg har lært at når jeg peker på andre, så peker jeg tre fingre inn mot selv.
Det forsøker jeg å leve etter, og lære ungene mine.
Vi har ett ansvar for oss selv, og våre egne handlinger.

Mitt største bidrag til en bedre verden, er faktisk å forsøke å skape barn som er fine. Barn som skal bli til flotte voksne. Empatiske, snille, trygge, rettferdige, som skal gjøre verden til et godt og fredfullt sted å være. Sammen dine barn!

Tror du at det bare skjer av seg selv?
Haha, neida. Det hender at det tordner og lyner hos oss.

Ved en anledning, så kan jeg fortelle deg hvordan Brage lærte seg å vaske badet. Eller hvordan jeg forklarte han hva som skje hvis man ikke bruker hjelm.
Jeg har et par historier om hvordan oppdragelsen kan foregå i familien vår. 
Jeg er veldig klar over at kjefting ikke funker så bra. Tårer sparer vi til helt spesielle anledninger. Så da gjelder det å finne på lure metoder å få fram budskapet på. 
Som regel kan vi le av det meste etter stund.
Alt går seg til og alt blir bra. 
Vi må tåle å si fra og 
Vi tåler en støyt.

Dette er noen grunnene til at jeg ikke lenger tar kontakt med foreldre når vi møter vanskeligheter. 

Jeg prater med ungene mine istedenfor, og forsikrer dem om at ting som har blitt sagt og gjort er galt og uakseptabelt. 
Føler at den viktigste jobben jeg kan gjøre er å styrke de inni seg, og støtte dem.
Det er helt innafor å si både dust, og tulling og idiot. Det får være måte på korrekthet. Det er viktig å få værra litt sinna. 
Brage og David er litt på "slå tilbake", "skal jeg være med og hilse på". 
Jeg vet at de ikke ville gjort det, men jeg tenker at vi ikke skal kimse av hevntanker. Det kan være nyttig når ting blir overveldende. 
Det siste vi vil er at ungene skal føle skam på toppen. 

Et lite tips, helt til slutt. 
Da det var på det verste for Emilie, gikk det utover nattesøvn, og det ble viktig å finne en løsning raskt.
Jeg fant en side som het selvfølelse og selvtillit (link), hvor vi har kjøpt flere cd'er. 

Det er fantastiske eventyr, guidet meditasjon for barn, som styrker selvtilliten og hjelper barn til å finne søvn. I mange uker hørte jeg på de sammen Lillemor på kvelden, og de virker utrolig bra. Sovnet som et barn..
Anbefales! 
Emilie har hørt et eventyr hver kveld i snart et år, og har aldri hatt problemer med å sove etter at hun startet med disse. 

Viktig siste-liten-etter-posting-info: 
Det finnes lassevis med fine og flotte foreldre og voksne for barn, som gjør det rette. Jeg kjenner heldigvis mange av dem. 
Fikk et lite sug i magen, og tenkte plutselig "Gosh, tenk om noen tror jeg mener alle foreldre er håpløse..." 
Sånn er det heldigvis ikke. 

Skjerpings!

October 15, 2015, 5:23 am

≫ Next: Store guttene våre!!

≪ Previous: Når voksne blir feige, eller bare ikke forstår.

$

0

0

Jeg er fru. streng på å holde avtaler og tider. I perioder flyr jeg fra det ene møtet til det andre.
Alltid ute i god tid uansett.
Jeg kan bli irritert på de som lar meg vente, og jeg kan himle med øynene over de femten som alltid ramler for sent inn på foreldremøter.
I over tolv år har jeg hatt skolebarn, og jeg har aldri sendt avgårde et barn for sent. Aldri noengang!
Jeg er rett og slett ganske snurpete når det kommer til slikt.
Respekt for andres tid, liksom. *vifter med pekefingeren*

I går satt jeg og svarte på e-poster og bakte en kake til helgens festligheter.
Ring-ring.
Kjenner igjen skolenummer og svarer "hallo" *kvitrestemme*.
"Hei, det er Nina" .
"Hallo" *kvitrestemme*
Det er ikke akkurat uvanlig at administrasjonen ringer meg, så det stusset jeg ikke over.
"H v a  h a r   j e g   g l e m t !!!!" *hysterisk stemme*

Plutselig kom jeg på at det var et stort møte i vente, men hadde ingen aning om når.
Når man skriver inn på telefonen, er det jo bare å vente på å bli påminnet.
Jeg skriver ned alt, både på telefon og veggkalender.
Husker så godt at jeg stod med møteinkallelsen i hånda og skrev det inn...
Eller, gjorde jeg??

Tjue minutter etter møtestart, ti minutter etter telefonen ramlet jeg inn døra på møterommet.
Der satt alle seks og ventet.
Autismeeksperten vår fra autismesenteret, rektor, ppt, kontaklærer, assistent, sosialsenter....

Det var ikke så mye diva over situasjonen, da.
Fy fillern, så flaut! Jeg skjems like mye i dag, også... Det går bare ikke an.

Det jeg synes er er enda verre enn folk som kommer for sent - er folk som kommer for sent og tror jeg er interessert i høre på unnskyldningene.
Så da er det bare å be om unnskyldning, og komme kjapt inn i møtet.
De hadde allerede brukt tjue minutter på å vente på meg... *grøss*

Vel, der fikk denna eplekjekke jenta som stikker nesa i været når folk ikke respekterer andres tid, seg en liten vekker, ja.
Det er notert, og hvis jeg kan feile, så får jeg bli litt rausere mot andre treigfiser, også.... Kanskje...
Litt kjerring-faktor må jeg vel få lov å ha???

Møtet i går var forresten et møte om hvordan vi skal forholde oss til Gabriels overgang til ungdomsskolen.
Det er ikke lette valg å ta, men vi har en plan.
Det blir nesten helt sikkert ikke nærskolen, av forskjellige grunner.
Utover det så søker vi bredt, til rene autismeklasser og andre egnede ungdomsskoler med vanlige klasser.

Spennende å se hva det ender med.