Jeg er så glad det er fredag ettermiddag.
I dag hadde jeg en tannlegetime jeg har gruet med grundig til, og som jeg er veldig glad er over.
Alle har sine "what happens at ...., stays at....". Vel, min "what happens at"er tannlegekontoret. Tror de som er vant til sindige, rolige, smilende meg ville blitt forskrekket. Og kanskje ringt noen som kunne hjulpet meg (type nødnummer).
I dag har jeg vært hos en spesialist-tannlege, og han er noe for seg selv.
Han driver tilfeldigvis med meditasjon og hypnose ved siden av å være tannlege, og i dag brukte han 80% av tiden på å få fru Moen til å puste rolig, tørke tårer og få kontakt med bena sine.
Litt engstelig for tannlegen?? Såvidt det er ja.
Jeg har stålkontroll på gråten min i hverdagen, den slipper jeg kun ut når det passer.
Bortsett fra hos stakkars tannlegen. Vi snakker ugly-cry, hiksting, full pakke.
Alle sorgene bare renner ut. Hos tannlegen. Det er ikke stolte øyeblikk, for å si det forsiktig.
Jeg tror ikke jeg kommer til å være med på julekort-lista hans i år heller.
Tannlegen er forresten veldig fornøyd med tannpussen min, om noen lurer.
Jeg dro hjem, utslitt, og hadde selskap av 200 gram ren melkesjokolade og en episode Downton Abbey før jeg sovnet.
Nå er ting litt bedre.
I går var det avslutning for barneskolen, og klassene på Gabriels trinn.
66 barn som skulle feires.
Veldig rart, nå er det ungdomsskole som er neste stopp.
Gabriel kommer ikke til å gå på den ungdomsskolen han tilhører, selveste Jordal.
Jordal er Jordal på godt og vondt, og en veldig stor skole. Det er ikke en super match for gullungen vår.
Gabrielsen søkes til to skoler som har høyt-fungerende autisme-klasser, og et tredjevalg som er en liten, vanlig skole.
Vi vet ikke hva som venter oss der ute, men vi ser fram til det. Gabriel gjør også det, og det er det viktigste.
En ny start!
Men først, feiringen!!
Personalrommet ble forvandlet til feststemt spisesal.
Lakener, duker og gardiner gjorde susen.
Lyslenker er undervurdert!
Personlig så synes jeg ikke det kan bli for mye lyslenker.
Varmt og koselig lys. Pynter opp hva som helst.
Når jeg tenker meg om, så er det litt rart jeg ikke har brukt det som hårpynt på litt triste dager.... *littåtenkepå*
Personalrommene ble snudd opp ned, alt for ungene!
Jeg husker den spesielle følelsen når man møtte klassen utenom skoletid.
Det var spesielt og mer gøy.
Det er alltid moro å møte folk utenom vante situasjoner.
Den røde løperen rulles ut!
Skal det være fest så skal det være fest.
Jeg var opptatt med helt andre ting, så jeg fikk ikke sett tweens'a da de kom inn. Det må ha vært et deilig fnisende syn.
Gabriel var veldig spent.
Han hadde til og med dusjet, og lot meg ordne håret. Det skjer ikke hver dag.
Fest er gøy!
Se på all denne maten!!
Jeg gir meg helt over, altså.
Deilig mat i overflod, fra alle verdens kanter.
Det er tre klasser på trinnet, som hadde fått forskjellige instrukser om hvordan mat. Kald mat, varm mat og kaker.
Noen hadde løst det veldig enkelt (all respekt!!) og noe var så forseggjort og imponerende.
Vi var noen få foreldre som ordnet med alt dette, og felles for alle var at vi hadde kommet rett fra jobb, og ikke spist noe.
Gjett om vi gledet oss til å "rydde" bort da ungene var ferdige *ler*.
Ok. Jeg er en kake-dame. Ikke middags-dame.
Dette er mamman til Gabriel sitt bidrag. Morsomme pølser og pasta.
Hadde jeg fått kake-oppdrag, hadde det nok vært litt mer smashings.
Da vi skulle rydde bort, ble vi enige om å holde igjen all maten til lærerne dagen etter.
Grunnen var at ingen unger skulle behøve å ta med seg mat hjem som ingen hadde spist av. Veldig omtenksomt, ikke sant?!
Jeg begynte å bli både sliten og fnisete da jeg skulle forklare det til en annen mamma.
Så da tok jeg min egen urørte pastasalat som eksempel.
"Se på denne salaten som mammaen til Gabriel har laget. Den ville ingen smake på. Tenk så lei seg mammaen til Gabriel ville blitt for å få hjem denne her. Hun burde kanskje ta med noe annet neste gang".
Den andre mammaen så på meg med åpen munn, og hadde selvfølgelig ingen aning om at jeg var mammaen til Gabriel.
Ha ha, jeg lo godt inni meg. Jeg så absolutt ingen nødvendighet av å avsløre at jeg er mammaen til Gabriel.
Det er ganske moro med disse skolesakene. Det er så utrolig mange forskjellige mennesker, og så skjer det veldig ofte sånne små artige saker.
Mitt første møte med ekte hummus.
Den som har laget denne, den har gjort det før.
Superspicy, fantastisk!!
Skulle visst hvem det var. Da hadde jeg nok sneket meg innpå ved neste anledning. For å prate litt oppskrift.
Nam nam!
Velkomstdrink!
Etter mat og kaker gikk de fire etasjer opp, til diskotek.
DJ GodStemning spilte musikk.
På storskjerm ble det vist bilder fra de begynte i 1.klasse.
Supergøy!!
De har jammen forandret seg på syv år...
Lille Gabrielsen er snart ungdomsskolegutt....
Hva skal en mamma si? Snart bare ett barneskolebarn igjen.
Helt ærlig, denne mammaen her elsker tiden som går også. Det skjer så mye, som er så fint. Vi liker!!
Man blir vel litt sentimental nå og da, men jeg synes store unger er veldig stas.
Gullungen var fornøyd med festen!
Han hadde gledet seg til maten, og den innfridde.
Han var forøvrig den eneste som hadde spist av pastasalaten. "Du lager denbeste maten, mamma!"Åh, han er så god, altså *elsker*.