Jeg er fru. streng på å holde avtaler og tider. I perioder flyr jeg fra det ene møtet til det andre.
Alltid ute i god tid uansett.
Jeg kan bli irritert på de som lar meg vente, og jeg kan himle med øynene over de femten som alltid ramler for sent inn på foreldremøter.
I over tolv år har jeg hatt skolebarn, og jeg har aldri sendt avgårde et barn for sent. Aldri noengang!
Jeg er rett og slett ganske snurpete når det kommer til slikt.
Respekt for andres tid, liksom. *vifter med pekefingeren*
I går satt jeg og svarte på e-poster og bakte en kake til helgens festligheter.
Ring-ring.
Kjenner igjen skolenummer og svarer "hallo" *kvitrestemme*.
"Hei, det er Nina" .
"Hallo" *kvitrestemme*
Det er ikke akkurat uvanlig at administrasjonen ringer meg, så det stusset jeg ikke over.
"H v a h a r j e g g l e m t !!!!" *hysterisk stemme*
Plutselig kom jeg på at det var et stort møte i vente, men hadde ingen aning om når.
Når man skriver inn på telefonen, er det jo bare å vente på å bli påminnet.
Jeg skriver ned alt, både på telefon og veggkalender.
Husker så godt at jeg stod med møteinkallelsen i hånda og skrev det inn...
Eller, gjorde jeg??
Tjue minutter etter møtestart, ti minutter etter telefonen ramlet jeg inn døra på møterommet.
Der satt alle seks og ventet.
Autismeeksperten vår fra autismesenteret, rektor, ppt, kontaklærer, assistent, sosialsenter....
Det var ikke så mye diva over situasjonen, da.
Fy fillern, så flaut! Jeg skjems like mye i dag, også... Det går bare ikke an.
Det jeg synes er er enda verre enn folk som kommer for sent - er folk som kommer for sent og tror jeg er interessert i høre på unnskyldningene.
Så da er det bare å be om unnskyldning, og komme kjapt inn i møtet.
De hadde allerede brukt tjue minutter på å vente på meg... *grøss*
Vel, der fikk denna eplekjekke jenta som stikker nesa i været når folk ikke respekterer andres tid, seg en liten vekker, ja.
Det er notert, og hvis jeg kan feile, så får jeg bli litt rausere mot andre treigfiser, også.... Kanskje...
Litt kjerring-faktor må jeg vel få lov å ha???
Møtet i går var forresten et møte om hvordan vi skal forholde oss til Gabriels overgang til ungdomsskolen.
Det er ikke lette valg å ta, men vi har en plan.
Det blir nesten helt sikkert ikke nærskolen, av forskjellige grunner.
Utover det så søker vi bredt, til rene autismeklasser og andre egnede ungdomsskoler med vanlige klasser.
Spennende å se hva det ender med.