Det jeg skal skrive om i dag har ligget i meg til modning en stund.
Det er litt vanskelig å skrive om. Og veldig viktig!
Da jeg startet denne bloggen, var det for at familie som var langt avgårde kunne følge med på hverdagen vår. Den har endret hensikt siden da, men har likevel fortsatt å være en passelig voksen rosablogg.
Her er det for det meste hyggelig.
Slik livet mitt heldigvis er. For det meste.
Vi har motgang også. Til tider føles det som at det blåser orkan styrke rundt oss, men vi lander alltid sterkt med føttene ned og hodet opp.
Det tror jeg ikke er bare tilfeldighet. *klapp på skulderen*
Grunnen til at jeg holder bloggen min ganske så motgangs-fri, er ikke fordi jeg ønsker å fremstille meg og familien som et glansbilde.
Jeg har derimot en sterk tro på at jeg kan velge å leve et lyst, fint og godt liv. Det innebærer at jeg fokuserer maksimalt på løsninger, minimalt på negativitet. Livet har lært meg at bak skyene, så er faktisk himmelen blå.
Jeg snakker sjeldent om det vanskeligste. Iallefall ikke før det har landet på et ok sted, og det føles som om faren er over.
Jeg har hørt at folk blir frustrerte på meg for dette. At jeg ikke deler, at jeg aldri åpner meg. At jeg kan virke arrogant.
Det er ikke meningen å virke sånn. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal være annerledes. Dessuten så føler jeg at det faktisk funker for meg.
Det gjelder også for bloggen min. Jeg føler at jeg leverer ekte saker.
Det er forøvrig veldig hyggelig at det er de mest personlige innleggene som får mest oppmerksomhet. Det føles fint å ha den kommunikasjonen. Så, tusen takk for det!
I dette innlegget (link) skrev jeg om en dårlig dag for Gabriel.
Rett skal være rett, så denne hendelsen var ganske uskyldig i forhold til det andre. Men det var den berømte dråpen, som gjorde at det ble litt for mye for meg.
Jeg fikk en del reaksjoner, og tips om hva noen håpet jeg hadde gjort. Både på bloggen, og personlig.
Tips og håp var det samme - at jeg hadde snakket med foreldre.
Det er jo det første de fleste av oss tenker, at det må adresseres riktig, og taes hånd om der. Ikke sant?!
Hva annet skal man gjøre, om ikke å be voksne om hjelp til å løse problemene.
Hva når man ikke føler at det nytter å prate med de voksne?
Hva når foreldre ikke tror på at deres gjør noe galt?
Hva når de voksne skaper problemene?
Når de voksne blir feige...
Vi har tre barn, og har selvfølgelig opplevet mye rart.
Mye er det jeg velger å kallet for "livet".
Det skjer mye som er vondt, men som går over. Det som former oss og lærer oss å være, og det som gjør oss til sterke og fine mennesker.
Også er det noen hendelser man kommer utfor, som er dypt urettferdige og noen ganger grusomme.
Jeg har gjennom en del år og opplevelser lært at jeg ikke kan stole på alle voksne og foreldre rundt barna.
I de største og vondeste sakene vi har vært borti, så har vi dessverre flere ganger opplevet at de voksne faktisk snur seg bort.
Den aller første gangen jeg skjønte at jeg ikke kan stole på at de voksne stiller opp med et rettferdig sinn, skjedde for noen år siden. Gabriel gikk i 1. klasse og Brage i 5. klasse. De var så store som på bildene over.
En helt vanlig ettermiddag fikk jeg en tlf fra sfo-lederen på skolen.
En litt oppbrakt dame fortalte meg at Brage hadde slått ned (!) en av Gabriels venner.
Den lille vennen hadde blitt slått ned, blødde fra munnen, og ble kjørt rett til tannlegevakta. En voksen hadde sett at det skjedde.
Bena mine ble til gele, og jeg skalv. Det kunne bare ikke være sant.
Hvis du kjenner Brage, hadde du skjønt følelsen. Han var da, og er nå, like stødig og kontrollert som et kjøleskap.
Det aller første jeg gjorde var å ringe foreldrene. Jeg ba om unnskyldning på vegne av Brage, og sa at vi skulle sørge for at han gjorde det godt igjen. Foreldrene ble sinte, men det skjønte jeg godt. Herlighet, det skulle bare mangle.
Så ringte jeg hjem til David. Jeg visste han var hjemme da, og jeg visste at ungene var ventet hjem hvert sekund.
Mens jeg stod som en forvirret høne midt på Galgeberg og ikke visste mine arme råd. Det gikk trill rundt for meg akkurat da. Jeg kunne ikke skjønne at Brage hadde rørt noen.
David ringte meg tilbake etter noen minutter."Brage har ikke slått ned noen".
David hadde tatt dem i mot hjemme, og loset dem inn på hvert sitt rom. Der hadde han snakket med dem hver for seg. Ingen av guttene skjønte noen ting. Begge hadde fortalt nøyaktig samme historie. Den lille vennen hadde ertet Gabriel, Brage hadde bedt han slutte. For David var problemet løst, han var helt sikker.
Jeg var ikke sikker. Jeg hadde jo fått en dramatisk historie, som en voksen hadde sett med sine egne øyne.
Sfo stengte.
Jeg sendte sms'er til foreldrene og spurte hvordan det hadde gått på tannlegevakta.
"det går etter forholdene bra".
Utover kvelden roet jeg meg ned, begynte å tenke.
Kunne det være at det ikke var sant? Jeg kjente den lille vennen godt, og han hadde lett for å dikte opp ting. Men hva med den voksne som så det? Hva med foreldrene?
På morgenen sendte jeg en e-post til læreren til Gabriel og den lille vennen. Fortalte hva som hadde skjedd, og spurte om hun visste noe.
"Jeg kjenner dem alle tre, og dette tror jeg ikke noe på. Jeg skal finne ut av det".
Litt senere på dagen fikk jeg en ny e-post.
Den lille vennen hadde innrømmet at han hadde løyet. Han var veldig lei seg for det.
-puh!
Et skritt nærmere sannheten.
Men, hva med de voksne?
Hun fra sfo som ringte meg i affekt, og fortalte om den ansatte som hadde sett det med egne øyne?
Enda en sfo-ansatt som hadde bekreftet det. Foreldrene (to sett) , som nå visste at barnet deres hadde løyet?
Hva med blodet og tannlegevakta?
Blodet viste seg å skyldes en tannskade han hadde fra før. Husker ikke historien rundt det, men det var en kjent skade.
Ble den lille vennen kjørt til tannlegevakta i hui og hast med en reel skade? Eller hva skjedde? Jeg vet ikke.
Foreldrene hørte jeg aldri noe fra.
Jeg sendte en sms til faren enda en dag senere og spurte hvordan det gikk. Da visste jeg at han visste, så det var en rein og skjær fiske-sms. "Det går littbedre nå" fikk jeg til svar. Tosk!
Jeg snakket med et par fra sfo og spurte hva som egentlig hadde skjedd. Fortalte hva denne historien gjorde med oss. Spurte hvordan en voksen ansatt kunne ha sett at mitt barn slo ned en liten gutt, som innrømmet at det var løgn. Fikk aldri noen gode svar.
Den ene på sfo sa at jeg kunne hilsen Brage og si unnskyld, fra henne. "Detkan du gjøre selv når du ser han i skolegården" sa jeg til det. Det er ganske sterke ord til å komme fra meg.
Hun ba Brage om unnskylding.
Det var den første gangen jeg skjønte at jeg ikke kan regne med de voksne.
Jeg trodde på dem.
Den lille vennen gjorde noe dumt. Men han innrømmet det den første gangen han ble spurt.
Her er historien som ligger til grunn for innlegget jeg skrev for noen uker siden.
Da skolen startet i fjor høst, begynte en ny hverdag for Gabriel. Han begynte i 6.klasse, og hadde aldri tidligere vært involvert i noen form for konflikter. Ikke i barnehage, ikke på skolen.
En spesiell gutt plukket på han veldig ofte. Det kunne være flere som deltok akitivt, men denne gutten var alltid med.
Gabriel kom ofte hjem og var lei seg. Han sluttet å være sammen venner etter skolen.
Jeg visste at denne gutten hadde plaget mange tidligere. Det var heldigvis ikke vanskelig å bli trodd.
Læreren oppfordret til å prate med foreldrene.
Jeg sa at jeg ikke syntes det var helt riktig at jeg skulle ta den belastningen i tillegg, men jeg gjorde det.
Det ble mange lange samtaler, og jeg fikk høre mye om at det ikke var så lett for dem.
Resurssterke og tilsynelatende svært oppegående mennesker.
Hennes barn fortalte en helt annen historie enn Gabriel, så hun syntes det var litt vanskelig å vite hva som var sant. Jeg er så forb**** j***** rett for å såre andre, at jeg sa vel mest "ja, nei, jeg skjønner".
Guri, som jeg angrer på de samtalene!!! Jeg prøvde, men det gjorde ikke mye godt.
Vi inviterte denne gutten hjem til oss, stekte vafler. Det gikk kjempefint! Såklart, det er vel ingen som plager andre hjemme hos dem, vel. Vel, jeg anbefaler ikke å gjøre det. Jeg følte etterpå at jeg satt Gabriel i en enda verre situasjon. Han trodde de var venner etter det, og fallet ble større.
Heldigvis så hadde Gabriel fått assistent på grunn av autismediagnosen.
Det ble vurdert til at friminutter var spesielt sårbare, og at assistenten alltid skulle være ute med Gabriel.
Men, det var hull.
En formiddag i november i fjor.
David var på vei til jobb. Jeg skulle hjelpe til å pynte til en bursdagsfest.
Det ringer på døra, på et tidspunkt ingen var ventet.
Der stod Gabriel. Han så på meg med redde øyne.
Så lente han seg inntil meg, og hele han ristet av gråt. Han gråt og gråt. Den lille ryggen sluttet ikke å riste.
Det var grusomt.
I friminuttet på skolen, hadde gutten som plaget mest og en til begynt å dytte på Gabriel. De hadde dyttet han og fått lagt han i bakken og begynt å sparke.
Gabriel hadde kommet seg opp og løpt ut av skolegården. Hjem. Takk og pris at vi var hjemme.
Det er veldig sjeldent at jeg lar følelser ta overhånd.
Men da rant tårene mine i strie strømmer. Jeg tok Gabriel i hånda, og sa at nå skal vi gå og ordne opp. Nå er det nok.
Rett til kontoret på skolen, og de fikk tak i alle voksne nøkkelpersoner.
Gabriel forklarte seg til den ene og den andre, og det ble skrevet rapporter og kalt inn til møter.
I flere måneder før dette, hadde jeg altså hatt kontakt med foreldre, som ikke helt trodde på at deres barn gjorde noe som var så galt.
Selv om det var kjent at denne gutten hadde plaget flere før.
Det ble flere møter, og foreldre ble overrasket over at deres barn hadde gjort noe så alvorlig. Selv om det var et veldig kjent problem at han plaget andre.
"Vi vet ikke hva vi skal gjøre"
"Bare si hva vi skal gjøre, så skal vi gjøre det".
Vel... Seriøst??
Jeg skal fortelle hva dere skal gjøre med deres barn.... Gosh, jeg skal vel få presset det inn mellom tårene jeg tørker på mitt eget barn. Som har blitt redd for å gå på skolen. Som jeg må følge på morgenen, fordi han er redd for å møte ditt barn.
Gabriel lærte seg grundig, at det eneste som nyttet var å holde seg unna.
Han turde ikke være med i flere bursdager etter dette. Juleavslutningen gikk sin gang uten oss.
Først nå, ett år senere har han såvidt begynt å snakke med han som gjorde det.
(Autisme)hell i uhell, så har han verdens beste assistent i nærheten hele dagen.
Jeg synes veldig synd på denne gutten.
Og foreldrene.
Det er antagligvis ingen tvil om denne gutten er et produkt av sine opplevelser, og kanskje litt annet også.
Jeg har bare gode ønsker for han, og håper han får det godt nok med seg selv til å kunne være en god venn en dag.
Det er foreldrenes ansvar og måte å opptre på som skremmer meg.
Foreldre som forsvarer og forklarer bort sine barns dårlige oppførsel.
Hva skal man gjøre??
Da Brage gikk på slutten av barneskolen, hadde han en "venn".
En litt sky gutt som alltid ventet ved døråpningen. Men, som noen ganger pratet litt og ga en klem.
Mens hele familien holdt på å gjøre seg klare til å gå i kirken på julaften ett år, sjekket Brage tlf sin. Det var den gangen tlf ble brukt til å ringe med og sende sms. Den kunne ligge urørt i dagevis.
Så ble Brage rar, og viste meg tlf.
Et par dager tidligere hadde det kommet inn noen sms fra denne vennen. Som inneholdt stygge ord og nedverdigende meninger.
Snakk om å få lufta slått ut av seg på et dårlig tidspunkt.
Jeg ventet til ferien var over, og inviterte oss selv på besøk.
Brage og jeg, gutten og foreldrene hans.
Vi snakket vennlig og forsiktig.
Jeg hadde ikke fortalt på forhånd nøyaktig hva det gjaldt, eller at jeg hadde med bevis.
Da vi kom til poenget, og fortalte om sms'ene, kunne ikke faren helt tro på det. Han syntes det hørtes rart ut. Dessuten så sov gutten hans på natta, tidspunktet sms'ene ble sendt. Jeg spurte om han hadde lyst til å se sms'ene, og det ville han jo.
Gutten nektet på at han gjort det.
Faren gjorde et lite nummer ut av å tvile på at det stemte, selv om nummeret uten tvil var fra sønnens tlf.
Selv om jeg viste klokkeklare bevis, trodde ikke faren på det. Mammaen satt stille, og sønnen nektet. Uten skam!
Vi lot han besøke oss etter dette, og han ble jo plutselig en mye hyggeligere gutt. Jeg har tross alt tro på at vi må gi nye sjanser. Folk kan jo forandre seg...
En ettermiddag kom en av de små og fortalte meg noe forstyrrende som denne gutten hadde gjort.
Så ille at jeg valgte å kontakte politiet for å få råd.
Denne gutten passet inn i profiler på ungdom som ikke var hyggelige. Strenge mennesker snakket til meg og oppfordret til å anmelde.
Hvorfor skulle jeg??
Jeg visste allerede at foreldrene ville beskytte gutten. Mitt barn måtte vitne og gå gjennom mye - for hva??
Jeg tenker på det innimellom. Hvordan det kommer til å gå med han. Hadde en anmeldelse forandret noe?
Det hender jeg møter han i gatene. Han er sytten år nå og vokst meg over hodet for lengst. Han ser ned når vi møtes. Foreldrene hans kvitrer til meg som om ingenting var skjedd.
Jeg har forsøkt å gå den "riktige veien".
Mange ganger. Ubehagelige samtaler.
Jeg tror vi mennesker er et resultat av hvordan vi har lært at det fungerer.
Jeg har lært at det ihvertfall ikke fungerer å snakke med foreldre.
Faktisk, så har jeg ingen gode erfaringer på det. Jeg tåler at foreldre kan reagere i affekt og bli sinte på en budbringer. Så lenge det ryddes opp i etterpå. En unnskyldning bør være like stor eller større enn den dårlige handlingen.
Vi hadde for en stund siden siden et halvår for Lillemor, som gikk utover nattesøvn, og ga magevondt.
Det gjaldt noen jenter, spesielt en.
"Kan ikke mamma få snakke med mammaen til?" spurte jeg
"Nei, mamma!! Det nytter ikke. Jeg har sett selv at ** lyver og gir skylda på andre. Mammaen tror alltid på henne. Det hjelper ikke uansett hva du gjør"
Det er så vondt å høre sånne ting.
Så liten, og allerede erfart at det ikke nytter.
Sosiallærer og helsesøster engasjerte seg i klassen etter dette, og startet med små kurs om røde og grønne tanker. Supert.
Jeg møter altså på gode mennesker, også. Emilie ble ivaretatt på beste måte, og hadde faste samtaler og åpen dør hos helsesøster.
Jeg hadde et par ganske alvorlige episoder til jeg hadde lyst til å nevne, men jeg kjenner det blir bra med dette her for denne gangen.
Det er de voksne som skremmer meg.
De skaper barn, som gjør mine barns hverdag utrygg.
Jeg blir alvorlig sint og frustrert på urettferdighet. Feige voksne er så innmari urettferdig!
Er de redde for sine egne barn?
Føler foreldre at de mister ansikt når barna gjør noe galt?
Er det tryggere å peke på andre, enn å se sine egnes feil?
Jeg har lært at når jeg peker på andre, så peker jeg tre fingre inn mot selv.
Det forsøker jeg å leve etter, og lære ungene mine.
Vi har ett ansvar for oss selv, og våre egne handlinger.
Mitt største bidrag til en bedre verden, er faktisk å forsøke å skape barn som er fine. Barn som skal bli til flotte voksne. Empatiske, snille, trygge, rettferdige, som skal gjøre verden til et godt og fredfullt sted å være. Sammen dine barn!
Tror du at det bare skjer av seg selv?
Haha, neida. Det hender at det tordner og lyner hos oss.
Ved en anledning, så kan jeg fortelle deg hvordan Brage lærte seg å vaske badet. Eller hvordan jeg forklarte han hva som skje hvis man ikke bruker hjelm.
Jeg har et par historier om hvordan oppdragelsen kan foregå i familien vår.
Jeg er veldig klar over at kjefting ikke funker så bra. Tårer sparer vi til helt spesielle anledninger. Så da gjelder det å finne på lure metoder å få fram budskapet på.
Som regel kan vi le av det meste etter stund.
Alt går seg til og alt blir bra.
Vi må tåle å si fra og
Vi tåler en støyt.
Dette er noen grunnene til at jeg ikke lenger tar kontakt med foreldre når vi møter vanskeligheter.
Jeg prater med ungene mine istedenfor, og forsikrer dem om at ting som har blitt sagt og gjort er galt og uakseptabelt.
Føler at den viktigste jobben jeg kan gjøre er å styrke de inni seg, og støtte dem.
Det er helt innafor å si både dust, og tulling og idiot. Det får være måte på korrekthet. Det er viktig å få værra litt sinna.
Brage og David er litt på "slå tilbake", "skal jeg være med og hilse på".
Jeg vet at de ikke ville gjort det, men jeg tenker at vi ikke skal kimse av hevntanker. Det kan være nyttig når ting blir overveldende.
Det siste vi vil er at ungene skal føle skam på toppen.
Et lite tips, helt til slutt.
Da det var på det verste for Emilie, gikk det utover nattesøvn, og det ble viktig å finne en løsning raskt.
Jeg fant en side som het selvfølelse og selvtillit (link), hvor vi har kjøpt flere cd'er.
Det er fantastiske eventyr, guidet meditasjon for barn, som styrker selvtilliten og hjelper barn til å finne søvn. I mange uker hørte jeg på de sammen Lillemor på kvelden, og de virker utrolig bra. Sovnet som et barn..
Anbefales!
Emilie har hørt et eventyr hver kveld i snart et år, og har aldri hatt problemer med å sove etter at hun startet med disse.
Viktig siste-liten-etter-posting-info:
Det finnes lassevis med fine og flotte foreldre og voksne for barn, som gjør det rette. Jeg kjenner heldigvis mange av dem.
Fikk et lite sug i magen, og tenkte plutselig "Gosh, tenk om noen tror jeg mener alle foreldre er håpløse..."
Sånn er det heldigvis ikke.