Her kommer en bitteliten oppdatering, til dette innlegget.
Om hvordan det var å få vite at en av ungene mine har autisme.
Det var et stort veiskille i familielivet vårt, som skjedde da vi fikk autisme-diagnosen.
Når jeg ser tilbake på det, er det helt underlig, at det skulle bli så stor endring.
Det er helt fantastisk!
Når man bare vet, kan det skje underverker.
Da vi fikk diagnosen i juni, forandret det seg. Gradvis til å begynne med. I en lite periode føltes det som om det ble verre. At det eskalerte. Men i løpet av sommeren, hadde vi et nytt, harmonisk, udramatisk familieliv.
I løpet av 4-6 uker, hadde vi alle 'landet'.
Det er nesten helt utrolig å tenke på hvordan vi hadde det før.
Hvordan en 'enkel' diagnose kan gjøre så vi ser alt med nye øyne.
Så rart, hvordan litt forståelse og kunnskap kan endre en hel familie.
Bare noe så enkelt som lekser...
På søndagene hadde jeg vondt i magen, og grudde meg til lekser på mandag.
Hver mandag ettermiddag og kveld, sleit vi med lekser. Gråt, rop, snurre seg rundt på gulvet, krangling, og fortvilelse. Tirsdag det samme, noen ganger onsdag også.
Man gjør tross alt lekser.
Koste hva det koste skal.
Ikke nå lenger!!
Noe av det første jeg ba om, var leksefritak. Ingen problem! Bort med lekser.
Kontaktlærere og ledelse, fagpersonell herfra og derfra, samarbeider om at alt skal bli bra.
Nytt liv for oss her hjemme.
Noe så 'enkelt'. Det var ikke enkelt for oss. Det var bare vondt og dramatisk.
Å ta vekk flere fartsdumper, har blitt en befrielse.
Foreløpig har vi trengt tiden til å stabilisere, og finne et godt fotfeste.
Tiden fram til juni og diagnosen, og alle utfordringene som var, har laget et veldig stort gap mellom ungen vår, faglig og sosialt.
Tar innpå med syvmilsskritt, men veien er lang enda.
Plutselig, sitter vi over leksebøkene igjen, og da blir det annerledes.
På skolen ble det satt inn 100% assistent, og det har fungert fantastisk!!
De er på 'nett'.
Begge har samme lynne, og trives i hverandres selskap. Så heldig!
I mattetimene, har ungen vår bygget en fuglekasse.
Ikke bare sittet inne og blitt frustreret over mattebøkene, men hatt praktiske oppgaver på sløyden.
Eller laget pannekaker, i mattetimen.
Er ikke det hardcore fantastisk!??
Jeg bare smiler.....
Å se gleden og begeistringen, det kan ikke beskrives.
Det er mange utfordringer sosialt, for barn med autisme.
Det er rett og slett vanskelig, spesielt på skolen.
Løsningen foreløpig, er at ungen vår får være inne i et av friminuttene, og ute i et.
Får lov å velge selv, hvilket.
Det andre friminuttet er det med assistent.
Den siste beskjeden jeg fikk på et møte denne uka, er at det går bedre i friminuttene.
Liker, veldig!!
I noen uker har en superhelt-ekspert fra Nordvoll skole (autismesenteret) jobbet med ungen vår.
Det har vært mange samtaler, med litt kartlegging.
Hun fant veien til barne-hjertet, og de har hatt det kjempefint.
I forrige uke fortalte hun om det i klassen.
Det hadde gått supert.
Elevene hadde vært interessert, kommentert og fått svar på spørsmål.
Vi er så heldige, altså.
Har verdens beste støtte og hjelp rundt oss.
Hjemme, er det bare ro og glede.
Vel, i alle fall med tanke på autisme....
Jeg trenger ikke å korrigere lenger. Nå skjønner jeg.
Jeg trenger ikke å reagere på uoppmerksomhet, langsomhet, eller det som virket som 'å ikke bry seg'.
Nå vet jeg, at hvis jeg tilrettelegger, så sklir alt av seg selv. Helt sant!
Forberede, forberede, forberede..
Hvis det likevel kommer noe brått på, så klarer jeg å takle det også.
Rolig, og forklarende, mens jeg møter på halvveien.
Mesteparten av gangene, ihvertfall.
Det er helt utrolig, hvordan kunnskap kan endre så mye.
Jeg er ydmyk.
Så har det seg jo også sånn, at selv om mine unger er 95 % englebarn, så hender det at de 70% med 'det andre' stikker seg fram.
Og da, er det ingen forskjell på autister og ikke-autister.
Det gjelder å ha på seg falkeblikk-brillene, og ikke la seg lure.
Tipper at jeg bare lar meg lure, i ca 50% av tilfellene.
Rom for forbedring, men det kunne helt klart vært verre.
Før diagnosen hadde vi tantrums daglig. Uten at vi forstod hvorfor.
Nå eksisterer det ikke hos oss.
Fremdeles kommer det sinne. Særlig hvis jeg ber om at noe skal gjøres, som 'noen' synes passer litt dårlig.
Hva har vi skjønt?! Let it go!!!
Det er så enkelt som å la det gå over. Det går faktisk raskere over enn man skulle tro.
Tror også at flere enn meg har skjønt, at å snakke 'fornuft' når noen er rasende på deg... Vel, det er mye som er enklere. For eksempel å måke snø i en snøstorm.
Autisme-diagnosen kommer ikke med fritak av husarbeid.
Pysjen skal fremdeles legges på plass hver morgen. Søpla skal ned, og oppvaskmaskinen skal tømmes.
Når det gjelder fritaket av gørr kjedelig sokkebretting, så er jeg litt usikker på om jeg kanskje ble lurt...
Humor!
Det var utvilsomt et barn med humor, før diagnosen. Med et lurt, skøyeraktig blikk.
Etter diagnosen, virker det som om skulderne er senket, og humoren sitter enda løsere.
Vi snakker faktisk litt 'ramp'.
Ertete, tøysete, lun, morsom, lur....
Alt det gode har blitt forsterket!
Det er faktisk ganske heftig å være autisme-mamma.
Sjokket har lagt seg, jeg har har lest meg opp, vært på kurs, og er helt rolig!
Dette er ikke noe problem!
Vi fikser alt i verden.
Jeg mener det virkelig. Utfordringer, ja. Ikke problem.
Faktisk, så kommer det også overraskende mange gleder, med dette.
Ok, David og min sin plan om å rømme til et hus i Spania når kidsa er er voksne, er litt endret.
Det blir kanskje David og meg + 1.
Det går bra.
Da ungen vår var tre år, og det eneste som betydde noe var dinosaurer og latinske navn, var David og jeg enige.
Så lenge vi finner en partner som er like opptatt av dinosaurer, ordner det seg nok helt fint.
Spesialinteressen har endret seg, men vi holder fremdeles øynene åpne. Alt ordner seg!
Ikke minst, mammaen min, har virkelig trått til!
Uvurderlig støtte og hjelp.
Overnattinger med masse kos. Verdens beste selskap for meg, på kurs.
Fra å ikke være det minste enig i at et av hennes barnebarn hadde autisme, så er hun i fronten, og forstår, og bare er her. Og prater. Og lytter.
Hvem sier at ikke du tar utfordringer på strak arm?!
Hurra for deg! Hva skulle vi gjort uten...