Det er noe som har kommet meg nært den siste tiden.
Hva skjer med respekten for hverandre, og vanlig - helt normal, folkeskikk??
Det har kommet mange vindkast med urettferdighet denne veien den siste tida.
I går skjedde det enda en liten dråpe, som rett og slett fikk glasset til å renne over. .
Egentlig ganske udramatisk, men det var den berømte 'dråpa'.
Så, da skriver jeg herved noen ord om hva jeg mener om smart og usmart oppførsel. Setter punktum, og surfer videre - uten å møte på mer urettferdighet.
Det skal bli deilig!!!
Hvis noen har behandlet deg urettferdig. Hvis noen har ropt sin frustrasjon ut på deg. Eller beskyldt deg uberettiget for noe. Hva skal til, for at forholdet skal repareres?
Jeg kjenner folk som later som ingenting, og aldri nevner det noe mer. Som håper at glemselen skal trekke sløret over.
Noen kommer med tusen unnskyldninger, som skal forklare hvorfor det var nødvendig med en slik utskjelling.
I min verden, er det en ting som kan reparere en skadet relasjon.
En unnskyldning. Uten forbehold.
Unnskyld, jeg dreit meg ut.
De aller fleste skader, kan repareres. Lett.
Unnskyld, en klemm, gode øyne, en fin prat.
Sånn er det i min verden.
Jeg kan fortsatt ha en relasjon, selv om det blir sagt mye dumt. Men, når grensene er trådt over for mange ganger, blir alt svekket. Jeg kan fremdeles le, og oppriktig spørre om hvordan det går.
Men, jeg stoler ikke på lenger. Deler ikke tankene mine. Legger ikke i det ekstra giret, når jeg kunne gjort en forskjell.
Jeg har for det aller meste, de fineste menneskene rundt meg!!
De som gjør livet mitt bedre. De jeg smiler av, når jeg tenker på.
Noen ganger får jeg strenge meninger, om at det er på tide at jeg tar igjen. At jeg ikke må finne meg i.
Jeg er nemlig den personen, som står og tar i mot. Som blir stum, og mister ord, når jeg møter verbale angrep. Kan hende det er derfor det skjer med ujevne mellomrom. Utseendet mitt skremmer nok ingen til å tenke seg om en ekstra gang.
Har mange ganger tenkt, at det står 'søppelbøtte' skrevet i panna mi. Med en skrift bare bøller, kan lese.
Det hjelper ikke alltid å ta igjen.
Jeg har hørt, at man aldri skal la en god sjanse til å holde munn, gå fra seg.
Det er lurt.
Man slipper for eksempel å si dumme ting man angrer på.
Når ord er sagt, er det ikke mulig å ta dem tilbake.
Hvis man ønsker å leve fredelig, så er det en smart start - å starte med seg selv.
Det er ingenting godt, med å møte på urettferdig motstand.
Noen ganger blir det for mye.
Det man ikke viser når noe skjer, kommer alltid og biter deg i halen senere.
Det som er vondt, er når man ikke blir møtt med respekt. Og normal folkeskikk.
Nesten alt, kan ordnes. Med en unnskyldning. Og en prat.
Er det så ille å vise at man kan være svak?
Vi er alle mennesker. Mennesker gjør feil.
Hvordan man håndterer det etterpå, viser hva man er laget av.
Nå er altså ikke jeg et offer, som ligger i fosterstilling, etter massive verbale angrep.
Det har vært tette vindkast i det siste, men det har ikke slått noen bein under meg.
Jeg er bare veldig oppgitt. Og trist. Over at man kan bli utsatt for andres frustrasjon, uten at 'andre' tilsynelatende bryr seg om det. Det er faktisk ganske kjedelig.
Kan man ikke vise hverandre litt respekt?
Kanskje prate sammen. Sånn, først sier du litt, så sier jeg litt, så sier du litt til, og sånn er det en samtale virker. Litt du og litt jeg.
Jeg er ganske trøtt på de som fører monologer.
Vel. Fornøyd, for nå.
No more drama.
Dette er ikke et innlegg, skrevet for å treffe noen spesiell.
Ingen som besøker meg, her i min hygge-blogg, trenger å føle seg truffet av noe.
Dette er mange hendelser over lang tid, som rett og slett gjorde at det rant over.
...også, tenker jeg...
at så mye hadde vært enklere hos mange, hvis man bare tenkte på respekt, omtanke, og folkeskikk.
De fantastiske bildene er gjengitt med tillatelse, fra herregud.
Tusen takk!