Tilbake på Folkemuseet.
Jeg elsker museum generelt, men Folkemuseet er jo litt spesielt.
Gamle arbeidsplassen min.
Her startet jeg som servitør da jeg var 17 år.
Noen dager jobbet jeg til fire på morgenen, og dro nesten rett på skolen. Jobbet hver helg og i ferier. De som drev Bygdøystuene, drev også kafeene inne på Folkemuseet. Plutselig jobbet jeg som servitør på kvelden og natta, og i kafeene på dagen.
Jeg låste ofte selskapslokalene, men turde ikke legge meg å sove der før neste jobb, for jeg var så redd. Derfor ble det våkenetter. Eller som man sier nå - Det ble mye døgning.
Mye jobbing, og veldig mye latter!
Jeg ble der i fire år, og opplevet masse! Mye erfaring, ansvar, og veldig mye gøy.
Ikke minst, jeg traff enormt mange turister.
Jeg elsker turister! Spesielt amerikanske. De er bare blide, uansett. Britiske... vel, ikke alltid like blide. De fleste var et sted midt i mellom.
En fantastisk tid!
Husene som stod på Enerhaugen.
Når det først ble bestemt at de store blokkene på Enerhaugen skulle bygges, så er det veldig koselig at de tok vare på de trivelige småhusene.
Emilie og Ane!
Tenk at morfaren min har vært postbud her... Da det lå på Enerhaugen, vel og merke.
Det er synes jeg er rart. Jeg har vokst opp med blokkene, hvor Karianne og Anita bodde i selveste 14.etg .
Snålt å tenke på at det var dette som var der før - og at morfar var postbud her.
Morfar forteller om tilstander som var alt annet enn bra. Sanitære forhold, lukta, gjørmen i gatene.
En helt annen tid.
For oss som kan gå inn og ut av de små husene her på museet, så er det jo bare kos.
..bortsett fra at det ikke er så vanskelig å føle på hvor rått og kaldt det må ha vært, en vinterdag i februar. Det blir en litt annen følelse enn når man går rundt midtsommers.
Selv en klesvask ser hyggelig ut på museum..
Utedo!
Utenkelig for våre barn.
Da jeg var en liten jente på Kampen, hadde jeg ei venninne som hadde utedo i bakgården sin. En slik som denne, men over to etasjer.
Den doen var kald.
Jeg hadde ei venninne som bodde i blokk, med do på loftet og dusj i kjelleren.
Jeg er veldig fornøyd med å ha innlagt toalett og dusj, må jeg si.
Det er ikke noe særlig å løpe ut for å gå på do midtvinters..
Denne damen bodde i et av de små husene på Enerhaugen.
Hun hadde mann og seks barn, og kokte sildegrøt. På ordentlig - det stod på vedovnen og putret.
Utrolig morsomt!
Ungene og jeg kunne spørre om alt mulig, og hun svarte som om hun levde for hundre år siden.
Stue og soverom for to voksne og seks barn.
En ekte gammeldags kiosk.
Mange kjente, gamle sjokolader for meg. Ungene syntes nok ikke dette var det mest spennende..
Det går bra!
En tur i apotekerhagen.
Alle blomstene her er til medisinsk bruk, eller har blitt brukt til.
Det står navn på blomstene, og hva de har blitt brukt til.
Veldig artig.
Gammel bensinstasjon.
Fra den gangen en bensinstasjon bare solgte bensin.
Lefsebaking!
En koselig liten stue, hvor de bakte lefser ved åpen ild.
Det er høy kosefaktor her, altså.
Ungene elsket det!
Uttafor Festplassen.
Her var det kafe, som bare var åpen midt på sommeren.
Vi fikk mat og kaker fra den store kafeen, så det var kun salg. På regnværsdager kom det nesten ingen gjester, og vi brukte dagene til å ligge på hver vår benk og skravle.
..tanken var at hvis vi bare lå helt stille, så var det ingen som så oss, og de gikk videre. Gosh, ikke mine mest stolte arbeids-øyeblikk. Men helt klart, noen av de morsomste.
Rett utenfor denne kafeen, er det et par toaletter.
Noen ganger fikk vi inn hittegods. Det var et gjenglemt kamera fra doen ved Festplassen, som ble mitt første motoriserte kamera.
Jeg fulgte med på kameraet hele sommeren. Det ble aldri hente. Da vi stengte kafeen for vinteren, ble det mitt!!
Jeg var så superhappy.. Et kamera med batterier, som sa bzzzzz. Toppen av lykke!
Så, kjære vimsete turist. Kameraet ditt kom til et veldig godt hjem, og fikk mye kjærlighet.
Jeg føler at dette er en litt eldre modell støvsuger enn den jeg trekker rundt på.
Artig utstilling, i underetasjen på bygården.
Denne saken falt Gabrielsen pladask for.
"Skli på kjellerlemmen"
Gammeldags butikk.
Museum er moro!
Kidsa er i perfekt Folkmuseums-alder, og hadde ikke lyst til å gå derfra.
De var ikke så veldig glade for å gå dit i utgangspunktet, for å si det slik. Ingen hoppet og danset av glede inn portene på Bygdøy.
Det tok ikke så lang tid før all motvilje var borte, og nok et eksempel på at noen ganger må barna hjelpes litt for å skjønne hva som kan være gøy.
På gjensyn, kjære museet mitt!