Nå er det jammen meg februar, og det er ikke mye spor av den vakre snøen.
Nå har hvermannsen heller blitt påtvungen risikosporten"balansering på isbelagte fortauer".
Vi lar oss heldigvis ikke lure, og den eneste risikosporten vi driver med er amerikansk fotball. Dvs; en av oss driver med, resten ser på. Derfor har vi brodder, som gjør at vi kan stavre oss avgårde litt tryggere.
Vel, noen påstår at jeg ikke er veldig trygg når broddene ligger hjemme, men jeg har ihvertfall muligheten til å være litt tryggere. Og det er jo fint.
Her er noen kalde vinterbilder fra en av Ekebergturene til Gabriel-gullet og meg.
Frost er grådig vakkert, da!
Når vi er ute på tur, snakker vi om smått og stort.
Det er på disse turene at jeg hører om hverdagen, og hva som skjer på skolen.
Her om kvelden minnet Gabriel meg på en veldig søt liten historie.
Den var ikke søt for han, men jeg fniser godt for meg selv. Jeg synes den er supersøt.
Mens vi gikk nedover fra Ekeberg, nevnte Gabriel en gutt han pleide å være en del sammen for et år eller to siden.
"Hvordan går det med Jon?"sa jeg.
"Mamma... Husker du ikke?"
Da kom jeg på det, og lo en god latter. Gabriel var ikke klar for å le. Ikke enda. Dette er faktisk big deal.
Jon pleide å være masse hos oss. Og Gabriel var en del hos han.
Jon var veldig uforsiktig, og tok ikke spesielt godt vare på lekene til Gabriel.
En dag hadde jeg bedt Gabriel og Jon hjelpe meg å skrelle grønnsaker. Jon ville ikke hjelpe til med det. Mens Gab hjalp meg, så tuslet Jon litt rundt. Plutselig hørte vi et brak, og et lite "oj."
Jon hadde sett på en lego-borg Gabriel hadde bygget, og sluppet den rett ned i gulvet.
Gabriel ble kjempelei seg, men fortsatte å leke med Jon.
Det var mange slike ting som skjedde. Men Gabriel tilga alt."Det går bra, du vet jo hvordan han er".
Helt til en dag.
Gabriel kom hjem fra skolen, og var helt knust.
Jeg skjønte at det hadde skjedd noe ganske ille.
Det var ikke lett å få ut av han hva som hadde skjedd, men til slutt sa han"Han sa at du er stygg".
Jeg er sikkert i grenseland for hva en god mor kan gjøre, men jeg ler bare jeg tenker på det.
Lille filleungen hadde kranglet med Gabriel, og nådestøtet var å si til lille Gabrielsen;"mammaen din er stygg".
Tenk på det, da... Gabriel var helt knust da, og han har enda ikke tilgitt det. Det er ikke sånn at vi skal le av det, for å si det slik. Derfor må jeg dessverre le i hemmelighet.
Der gikk grensa til Gabriel.
Du sier ikke at morra hans er stygg.
*fnis* Jeg føler meg helt vakker bare av å tenke på det, jeg. Lille gullungen min, som passer på mammaen sin. Det er hjertesmelt, vel.
Det er jo ikke morsomt at Gabriel er så vonbråten. Det er bare veldig søtt på en eller annen måte.
En dag kommer Gabriel til å le av det, også. Bare ikke denne uken.
Når det er sagt, så er guttungen ganske røff med mammaen sin.
Men det er det bare han som kan være, ingen andre.
På bussen tidligere i dag, fortalte han meg at han skulle kjøpe en maske til meg, til halloween. Så jeg kunne ha den på meg, og ikke skremme folk med mitt eget utseende. Så knegger han av latter, vet du. Lille, frekke, herlige kid'en.
I løpet av en dag forteller han meg at han skal selge meg på e-bay, mange mange ganger.
Jada, han elsker å disse morra si.
Men, det er det bare han som får gjøre.
Man kaller bare ikke morra til Gabriel stygg. Sånn er det.
Når jeg tenker meg litt beskjedent om, så kan dere vel egentlig bare begynne å kalle meg for "Pena".
Kidsa på taket, den aller siste snødagen.
Morgenen etter var alt borte...
Det er deilig med snø.
Vesleungen med snøhunden Ronja.
....det var gøy helt til Gabriel klarte å kalle snøhunden Ronja, for en flue.
Da var ingenting morsomt lenger, og det var bare flaks at ikke salte tårer smeltet hele snø-kreasjonen.
Kan hende det er like greit at snøen er borte.
Note: kid'en det er skrevet om heter ikke Jon på sant. Har lagt inn en ørliten beskyttelsesfaktor til foreldre fra skolen som tar turen innom her. Sånn for ordens skyld.