Endelig fikk Vesla gå tur med Ronja.
Hun har savnet favoritthunden sin så mye, at det knapt kan forståes. Det er lett for meg å si "joda, vi skal få sett henne snart". Men det er jo faktisk ikke lett, så lenge ingen sørger for det.
De bor mer enn et steinkast unna, så Emilie kan ikke reise dit selv.
Nå rett før jul skjønte jeg at det var kritisk for Lillemor å få sett voffsen, så da var det bare å gjøre det.
Emilie har telt ned dager, og timer til denne dagen. Og vært livredd for at noe skulle komme i veien. Heldigvis klaffet alt denne gangen, og det ble tur med verdens fineste hund.
Det er mange pinner å gnage på, og mange små stopp.
Enhver stopp er en mulighet til å kose litt. Stopp er bra.
Lille vakre voffen. Allerede i 90åra, hvis vi regner hundeår. Ser ut som en valp i fjeset sitt, enda.
Morsomt å leke med snøen!
Lille vakringen min!
Fornøyd på vei hjem etter luftetur med Ronja. Det er godt å få stilt savnet litt.
Snø i lufta på vei hjemover.
...eller...et lite snøfilter, lagt på av PicMonkey. Et enkelt bilderedigeringsprogram.
Det blir helt klart litt mer stemningsfullt og "cozy".
Det må da være lov :).
Vi bor på den koseligste lille plassen i hele Oslo.
Her er det godt å bo!