Å være tenåringsmamma

..eller mammaen til en tenåring, hvis jeg skal være litt pirkete. 

Brage har tippet sytten år, og har begynt å lukte på livet som ung voksen.
For meg er han ikke i nærheten av voksen. Jeg kan ikke skjønne at han i det hele tatt skal gå fra å være gullungen min, til å bli voksen.
Jeg har forsøkt å følge med hvert barn ettersom de har vokst og endret seg.
Nå følger jeg ikke med lenger. Jeg tror jeg rett og slett nekter.


Det skjer så mange endringer, som jeg ikke alltid forstår. 

Noen dager er Brage akkurat den samme, noen ganger er han på en annen planet.
Noen dager er han takknemlig og blid. Noen dager (heldigvis ikke så ofte) vil han ikke ha min hjelp eller mening.
"Klarer selv" er ikke bare et fenomen man ser hos de minste. Jeg merker at det opptrer hos min 17 år gamle valp, også.
Hos småunger er det bare søtt.
Når 17åringen min skal klare seg selv, føles det akkurat som den løsrivelsen det er.
Han har peilet seg ut og vekk, og venter utålmodig på å flytte hjemmefra.
Trenger han ikke mammaen sin, lenger?

Dette er jo en naturlig del av det å ha barn, har jeg hørt.
Men, det er ingen som har fortalt meg akkurat når dette skulle skje.
Nå skjer alt i stor fart, og jeg klarer ikke henge med.
Skjønner problemet mitt?? Det håper jeg, For Brage forstår det ikke.
...stakkars jente...




Jeg har lært meg å sette pris på mikrosamtaler. Mikrosamtaler varer i alt fra 30 sekunder til tre minutter. Det skjer ofte ved at han går gjennom det rommet jeg er i.
Jeg kaster selvfølgelig ikke bort et sekund når slike muligheter kommer.
Jeg har lært at hvis jeg vil ha en samtale med Brage, så skjer det akkurat når han er klar for det. Ikke når det passer meg best.
Hvis jeg stiller for mange spørsmål etter hverandre, så avsluttes ofte mikrosamtalen enda raskere.
"Å trå med silkepoter" er et nyttig triks, og det har en god boomerang effekt.
Vi vet hvor vi har hverandre, og det kjenner jeg er veldig greit i tider som dette.

Til alle foreldre som tror de mest krevende årene er fra 0-7... Vel, det kommer mer. Når du minst aner det.
Understreker at dette er ikke en skrekkelig tid, men en ukjent og litt skummel tid.
Jeg er ikke i sentrum av eldsteungens liv lenger, og har en sterk følelse av at det forventes at jeg slipper taket. Er ikke der enda, men underveis. Tror jeg.



Jeg er ganske uerfaren på dette, å ha så store barn.
Det forsøker jeg å kompensere for, ved å kryssforhøre stakkars foreldre jeg møter som har gutter på Brages alder eller eldre. Helst eldre.
Jeg spør og graver, om de mest private ting. Unnskyld foreldre, som blir utsatt for kryssforhørene mine, men jeg trenger å lære!
En ting jeg liker å få vite mer om, er for eksempel om alkohol-debut.
Hvor gammel? Hva gjorde du? Slutta du å sove? Kom han hjem på natta? Hvor lenge varte det?
Jeg peprer på med spørsmål, og mitt vanlige beskjedne meg er som forduftet.
Jeg ser at disse mammaene jeg fotfølger til jeg har fått svarene jeg trenger, løfter litt på øyebrynene. Det går bra. Jeg er en mamma til et barn som vil leve sitt eget liv, og det er en unntakstilstand.
Helt ærlig, så føler jeg meg som den eneste i verden som har det sånn.
Dessuten så er jeg så innmari høflig og hensynsfull mesteparten av året, så jeg tenker vi sier at det er helt innafor.
Informer meg og trøst meg!





Gabriel og Emilie har fått beskjed om at det er fint om de fortestter å være i den alderen de er i. Det er nok med en unge som er på vei ut i verden.
Emilie har heldigvis sagt det enig i det.

Gabriel og Emilie synes også det er rart at Brage ble så stor over natta.
Brages plutselige (føles det som ihvertfall) frihet, kan føles urettferdig.
Tidligere har reglene for ungene vært ganske parallelle, med noen svingninger. Nå som Brage har beveget seg mer vekk hjemmefra, har reglene blitt hvisket ut, og han gjør mye som han vil.
Brage respekterer alle 'gamle' regler, men vi snakker ikke så mye om det lenger. Ting bare skjer, på en måte.
Jeg har en David som har hvisket meg tydelig i øret i månedsvis, at jeg må slippe taket. At jeg må la Brage få mer frihet.
Vel, jeg gjør som jeg får beskjed om, og så godt jeg kan.  .. stakkars jente..


Og hva tror du skjer når man lar ungen være ute alene, mene egne meninger og velge egne mennesker`

Jo, da hender det at de får seg kjærester.
Verdens søteste Martine! 
Brage og Martine er så fine sammen, og jeg heier på dem.

Omsorgsfulle mammaen min og mannen, har tittet rart på meg noen uker, og lurt på hvordan det er for meg at Brage har fått seg kjæreste.
Pøh! Jeg er tøff og kul og synes det er skikkelig nais.
Haha, særlig... *ler*

Helt ærlig så hadde jeg en litt ubestemmelig følelse en liten stund.
Brage var enten i Drammen hos Martine eller satt med snuta si i telefonene og snap'et.
Jeg visste ingenting om noenting, og hver gang jeg spurte om noe, fikk jeg passelig uforståelige svar.
Siden jeg synes jeg er en passelig ok, og forståelsefull mamma, så syntes jo jeg at jeg kunne få vite litt mer.
Skjønner?? Har jeg nevnt at jeg har en tendens til å ha et litt stort kontrollbehov?
For å si det svart på hvitt, Brage har null forståelse for mitt kontrollbehov. Han kan til og med gå motsatt vei, og være informasjons-vrang fordi har ser at jeg holder på å gå i frø. Da har jeg lyst til å vifte med armene rett opp i lufta og gråte-rope "husk hvem som ga det livet!!!". Jada, jeg har sett en film eller tre. Full kontroll.
Om ikke noen andre skjønner meg, så gjør jeg det!

Bare for å understreke og fjerne alle fnugg av tvil - Martine er virkelig en hjertesøt jente, og jeg håper jeg har oppdratt Brage til å bli en god kjæreste. 
Hurra for forelskelsen!! 


...så da rusler vi videre, noen ganger sammen. Noen ganger hver for oss.
Ut og spre vingene dine, Brage.
Mamma er alltid her når du trenger meg.

(kunne noen gjemt alle saksene her hjemme? Så jeg ikke klipper vingene ved en feiltagelse. Det er så fort gjort) 


Dette bildet får være med, bare fordi jeg synes det ble litt kult. 
Tok det i forrige uke da jeg var og så på Brage trene på Jordal.