I går var en sånn dag.
Gullungen min kom hjem fra skolen i går, og var helt knust.
Det er ikke så lett å finne ut hva som har skjedd med en gang. Da må vi hente førstehjelpssakene. I går var det en bolle, og kos.
Det roer seg ned på overflaten ganske raskt.
Gabrielsen og jeg gikk oss en lang kveldstur i går.
Vanligvis 'går vi av oss' rusk og rask i løpet av ti minutter.
I går var det overlastet med triste ting, og ingenting ble bra.
Når Gabrielsen er sint og lei seg, kobler han inn fire ekstra motorer, og går på i full fart, opp bakkene til Ekeberg.
Jeg hadde nesten ikke pust igjen når vi kom på toppen, og det pleier å være motsatt.
Gosh, hvilket tempo!
Ganske vondt også, for da vet jeg litt om hvordan han har det på innsiden.
Jeg var veldig glad da vi var på toppen, og litt på vei nedover.
Når Gabriel biter meg i armen, da vet jeg at vi er ganske i vater. Ting løsner litt, og vi kan prate forsiktig.
Det er ikke bare gøy å være annerledes.
Det blir kommentert i klassen, og de andre leker med tingene hans. Dataen han kan bruke, kontorstolen med hjul.
Det som skal være til hjelp, blir også vanskelig.
Autisme-eksperten vår fra autismesenteret, har vært i klassen og fortalt om det.
Likevel så blir det så vanskelig. Jeg hadde håpet det skulle bra, når vi valgte å være helt åpne om autismen.
I friminuttene er det vanskelig.
Heldigvis så har han en assistent rundt seg hele tiden, som følger meg og kan hjelpe.
Men, det kan komme brått på.
Det er ofte de samme personene, og de gir seg ikke. Det er ikke stygt som i mobbing. Det er ikke misforståelser som barn med autsime ofte havner opp i.
Det blir vanskelig for Gabriel. Andre barn fortsetter selv om de ser han blir lei seg.
Vanligvis går han vekk fra det. I går hadde det virket som om den siste dråpen traff glasset, og Gabrielsen min hadde løpt inn i skolebygningen og gjemt seg i en gang utenfor loftet.
Jeg blir så trist bare av å skrive om det. Jeg har lyst til å ha han med meg overalt , og ikke la noen få gjøre dumme ting mot han.
Jeg ser han for meg alene når han løper opp alle trappene for å komme seg vekk, og jeg kunne så ønske han slapp å oppleve det.
Lille gullungen min...
Ingenting var noe godt etter det.
På morgenen hadde han pyntet seg og ordnet håret, for å ta klassebilder. Vi snakket om det, og han spurte om jeg gledet meg til å se bildene. Selvfølgelig! Vi elsker bilder.
Men, det gikk ikke. Alt ble ødelagt, han klarte ikke å være med på bildene.
Det som kan virke som bagateller for andre, blir noen ganger voldsomt for Gabrielsen. Særlig hvis det har bygget seg opp over en stund.
Vi har aller-aller-aller flest solskinnsdager.
Dessverre møter vi motstand også, og det er som regel med ting vi ikke kan gjøre noe med.
Skulle gjerne hatt en tryllestav og tryllet både store og små litt lurere og mer omtenksomme noen ganger.
Inntil da så får vi gjøre så godt vi kan. Motstand gjør oss sterke, så da blir vi vel langsomt sterkere.
Det ble et lite hjertesukk, dette her.
Som sagt, vi har det nesten alltid veldig godt. Det renner bare litt over noen ganger.
Sånn, da setter vi punktum for dette.
Nå skal jeg straks ut døra og på foreldremøte i denne klassen. Da tar jeg på et pent smil, og sier "alt går kjempefint" . Ny hatt, har jeg også. Tar på den også, jeg. Det blir så bra så.
