Endelig hjemme, igjen!
Endelig gode koser.
Jeg gikk i ring hjemme, og ventet på sms fra skolen om når bussen kom.
Skulle nesten tro ungen hadde vært borte over vinteren - minst.
Se på smilet.. Hadde det ikke vært for øra, hadde det gått helt rundt :).
Det er ikke mange ganger i løpet av et år jeg tar til tårene. Jeg har god koll på denslags.
Noen få ganger sliter jeg skikkelig-skikkelig.
Juleavslutninger med skjøre barnestemmers sang for eksempel.
Da må jeg tenke på en dårlig skrekkis for å samle meg.
Ingen unger som liker at mora står og stor-tuter, har jeg hørt.
Også er det de gangene når jeg får hjem unger som har vært borte alt for mange dager.
Sånn som nå.
Ville helst ikke at Gabrielsen skulle ta beina fatt og dra tilbake til fjellet, så det var bare å snakke strengt til meg selv, og børste bort det lille som rant over.
Tror jeg skjulte det bra bak en laaang klem :).
Han har hatt det kjempefint!
Jeg spurte hvor bra det hadde vært fra 1-10, og da svarte han 'minst 10!!'
Han så så godt ut, at det var ingen tvil om at det hadde vært bra.
Han var helt over seg, da han fortalte om maten!
Han fikk spise så mye han ville, og så fikk de dessert hver dag.
Til frokost i dag hadde han spist fire brødskiver og to personer med cornflakes.
Gabriel liker nemlig helst å spise personer til frokost, men det går bra.
David kom hjem rett etter oss, og rakk å få en god fjellklem før gutten ble slengt i dusjen.
...han kom nemlig hjem med de samme klærne han dro i. Akkurat som han sa.
Jeg kan hilse og si, at det går helt fint!
Gabriel hadde bare brukt dem på den ene siden, så han kunne igrunn vrenge dem og bruke de dobbelt så lenge.
En av aktivitetene på Brennabu var smykkesliping.
Det syntes Gabriel hadde vært rå-gøy!
Se på det fantastiske smykket! Laget av lille store Gabrielsen.
Ellers syntes han det hadde vært kjempegøy med bueskyting og å gå lang tur, til over tregrensa. De hadde tent bål og grillet brødskiver underveis.
Gabrielsen hadde bare rukket å lage to smykker.
Det ene skulle Emilie få, det andre skulle han ha selv...
Ha ha, seriøst?!!
Jeg har heldigvis ingen problemer med å kaste 'husk hvem som fødte deg'-kortet på bordet. Hvis ikke det hjelper, så minner jeg han på hvem som lager matpakker og baker søte saker. Det pleier å hjelpe.
Nå har Emilie og jeg hvert vårt smykke.
Skulle bare mangle!!
Han har egg og bacon-skjerf, så smykke synes jo ikke likevel.
Tusen takk, gulleplutten min!
Mamma er kjempeglad og elsker deg veldig masse!
