....ikke bare for det vi gjør,
men også for det vi lar vær å gjøre.
- Richard Whatley.
Denne vasinasjonsdebatten, ligger nære hjertet mitt. Jeg synes ikke den er på et godt sted akkurat nå, hvor man kaster sinte ord og harde påstander etter hverandre.
Jeg har vinglet, når det gjelder MMR-vaksina.
For å si det mildt.
Jeg var en av de skeptiske. Var.
På to av ungene mine, har vi fulgt vaksinasjonprogrammet til punkt og prikke.
Det var liksom helt greit, da det skulle gjøres.
På det ene barnet mitt, hadde jeg en skikkelig dårlig magefølelse, da vi skulle ta MMR-vaksina.
Den dagen vi gikk ned til helsestasjonen, var jeg bestemt på å si 'nei'.
Det føltes så feil, å ta den.
På den tida, var det ingen debatt om dette, eller noe annet snakk, utover at - vaksiner - det tar man.
Vi ble møtt av en eldre helsesøster.
Hun beundret vårt perfekte barn, og skulle gjøre klar til vaksine.
Da sa jeg, at jeg hadde tenkt gjennom dette, og ikke ønsket å vaksinere.
Den søte helsesøsteren transformerte seg til en nihodet drage, og fortalte skrekkhistorier om barn som hadde dødd av hjernehinnebetennelse under hennes vakt, fordi foreldre vegret å vaksinere.
Hun sa rett ut, at vi var egoistiske, som ikke vaksinerte.
Det ville være vår egen skyld om det skjedde noe med barnet vårt.
Vaksina ble selvsagt satt.
Jeg dro derfra, med verdens verste følelse.
Ikke nødvendigvis fordi det endte med vaksine.
Men, for hvordan vi ble tatt i mot.
En liten stund etter den hendelsen, begynte man å snakke om autisme og sammenheng med vaksina.
Jeg så programmer med foreldre som beskrev sine erfaringer, og det var ikke småsaker.
Det var endringer over natta, etter vaksine, som viste autisme.
Forskningsresultater ble lagt fram.
På den tiden hadde jeg ikke et forhold til autisme.
Men, jeg hadde fremdeles en ordentlig dårlig følelse, på akkurat den vaksina.
Så viser det seg, at det er akkurat dette barnet - som jeg ikke ønsket at skulle ha vaksina, som får autisme-diagnose.
Hvorfor hadde jeg så dårlig magefølelse den gangen?
Hvorfor lot jeg barnet mitt få den, når jeg hadde så dårlig følelse på det?
Den dagen, på helsestasjonen, hadde helsesøster to valg.
Jeg var redd for vaksina, og ville ikke ta den. Jeg visste ikke hvorfor jeg var redd, jeg hadde jo vært gjennom det før.
Hun kunne snakket med meg, og forklart. Og forklart litt til, hvis det trengtes.
Eller, hun kunne skremme meg. Med død og elendighet.
Resultatet hadde mest sannsynlig blitt det samme. At vi tok vaksine.
Hun valgte å skremme.
Vår helsesøster hadde antageligvis sett mye elendighet.
Det er det nok mange av de som roper høyt i debatten i dag også, som har gjort.
Men, det hjelper ikke å skrike stygge ting til hverandre.
Vi alle vil, det beste for ungene våre.
Og, for verdens barn.
Hadde jeg blitt møtt av en person, som kunne forklare, berolige, og ta bekymringene mine på alvor, så hadde mitt forhold til vaksine vært annerledes.
I dag vet jeg, at MMR og autisme (mest sannsynlig) ikke har en sammenheng.
For bekymra foreldre, hjelper ikke "vi kan ikke se noen sammenheng".
Vis meg noe som er 100% sikkert, eller berolige meg.
Det er ingen som vil sette vaksiner på ungene sine, hvis man har en tanke på at det kan være skadelig.
Det er ingen som nekter å vaksinere barna sine, bare for å være vrange.
Jeg er sikker på at de som ikke vil, har en grunn. Ikke sikkert man vet hvilken, men man er redd for noe.
Jeg er bare en enkel mamma, men jeg vet hva jeg hadde ønsket meg, den gangen.
Jeg hadde trengt noen som tok bekymringene mine på alvor.
Som forklarte, helt til det føltes logisk.
Som respekterte, og tolererte, at jeg stilte spørsmål ved vaksinen.
Så enkelt.
Dette lille hjertesukket, er kun om hvordan en bekymret foreldre kunne ønske hun ble tatt i mot.
Vi trenger å følge vaksinasjonsprogrammet.
Vi trenger å stole på helsefolk.
Vi trenger å se en større helhet.
..er vi bekymret, og redde, bør det møtes med respekt.
Jeg kunne skrevet side opp og ned om dette, man setter punktum her.
Tross alt, så er dette en hyggelig liten familie-blogg. Hvor turer i skog og mark, og historier om myk hvetebakst bør få dominere.
Dette lille nøstet av et ekorn, møtte vi da vi gikk forbi en liten park.
Den lekte gjemsel med ei skjære, og brydde seg ikke om oss.
...vakring, skjønner du... *smelt*
